Kronikk

En farlig tid

Vi kan få mange sinte, hvite menn i Norge.

Donald Trump

Det er dessverre klare likheter mellom vår tid og mellomkrigstiden, skriver kronikkforfatterne. Bildet er tatt under et folkemøte for Donald Trump i Chattanooga i delstaten Tennessee i november 2018.

Foto: Evan Vucci / AP

Det blir tydeligere og tydeligere: Skal vi lykkes i arbeidet for å kutte i klimagassutslippene og ta vare på naturen, må vi fordele både byrder og goder bedre enn før.

Arbeidet for å redde klimaet må gå hånd i hånd med ny verdiskaping og nye arbeidsplasser.

Stat og marked må trekke i samme retning. Hele samfunnet må innrettes på å få denne kabalen til å gå opp.

Om vi ikke lykkes, mislykkes vi i klimakampen. Samtidig som vi går en enda mer polarisert tid i møte.

Parallellene mellom vår tid og mellomkrigstiden er dessverre ganske tydelige.

Alt må endres – alt må bli som før

Det er ikke vanskelig å forstå at folk blir skremt når de leser om store klimaendringer og naturkatastrofer. Eller tanken på at verden, slik de kjenner den, skal endres i retninger de ikke kan se for seg.

Disse to følelsene fører til ulike reaksjoner: Frykten for klimaendringene leder til et krav om umiddelbar forandring. Frykten for verden som endrer seg leder til et krav om at mest mulig må bli som før.

I Frankrike har vi sett protestene rase mot økte fossilavgifter.

Dette kan skje hvis vi ikke kombinerer grønn omstilling med fordeling og rettferdighet.

Selv i Vesten ser vi politiske ledere som spiller på frykten for det fremmede.

Minner om mellomkrigstiden

Dessverre vet vi at mange søker etter ledere med enkle budskap når situasjonene blir skremmende og uoversiktlige.

Vi så det i kriseårene første halvdel av 1900-tallet. Særlig i Tyskland var det mange «sinte, hvite menn» etter flere tapte kriger.

De søkte etter sterke ledere med enkle budskap og tydelige grep. Ledere som stigmatiserte hele folkegrupper og ga dem ansvaret for alt som var galt.

Parallellene mellom vår tid og mellomkrigstiden er dessverre ganske tydelige.

Selv i viktige land i Vesten ser vi også i dag valgte politiske ledere som spiller på frykten for det fremmede. I stedet for å løfte fram felles svar på felles utfordringer.

Historien har vist oss at det er avgjørende hvilke ledere vi velger oss i skjebnetider.

Vi går en enda mer polarisert tid i møte.

Politisk ragnarok

Hva representerer disse sterke lederne?

Er det virkelig nye økonomiske kriser og nye politiske ragnarok vi trenger? Før folk nok en gang skal se at den balanserte sosiale modellen, tryggheten og rettferdighet som ligger i sosialdemokratiet, er en bedre vei å gå?

I en tid der klimakrisen krever at vi handler raskt, er det avgjørende at vi ikke får ledere som polariserer, stigmatiserer og skaper splittelse.

Vi må ha ledere med en politikk som samler folk, fordeler verdiene og belastningene rettferdig – og som bidrar til å bygge tillit, ikke å rive den ned.

Mette Frederiksen har klart å både løfte et tydelig klimabudskap og styrke oppslutningen hos arbeidsfolk.

Se til Danmark

Rettferdig omstilling handler om bærekraftige arbeidsplasser, og om at alle skal med. Vi må utvikle dagens arbeidsplasser og etablere nye som erstatning for de vi ikke lenger kan ha.

Det handler om å sikre lønns- og arbeidsvilkår som gir folk frihet til å leve gode liv der de bor.

For å lykkes med det grønne skiftet, er det avgjørende med en sosialdemokratisk fordelingspolitikk. Vi trenger å tenke på helheten mer enn noen gang.

I flere land har sosialdemokratiet slitt lenge, skviset mellom polariserte ytterpunkter. Men det snur enkelte steder.

I Danmark har statsminister Mette Frederiksen klart både å løfte et tydelig klimabudskap og styrke oppslutningen hos arbeidsfolk.

Derfor stemte de på Trump

Vi har sett alternativet. I USA har år med markedsliberal politikk medført sterk sentralisering og enorme forskjeller mellom folk.

Det etterlot seg utallige oppsagte kullarbeidere, stålarbeidere og arbeidere på bilfabrikkene – helt uten alternative utsikter.

De som ikke mistet jobben, tapte store deler av lønna. De tapte tryggheten i tilværelsen og friheten til å leve gode liv der de bor.

De ønsket seg en leder som sa hva de ønsket å høre mer enn hva de trengte å høre.

De ønsket seg en sterk leder. Gjerne en leder som sa hva de ønsket å høre mer enn hva de trengte å høre. En som lovet dem fortiden tilbake.

Mange av Demokratenes tradisjonelle arbeiderklassevelgere følte at deres ledere ikke lenger snakket til dem.

De valgte seg Donald Trump, en aldrende eiendomsmilliardær og realitystjerne, kjent for å si opp folk på direktesendt TV. En klimafornekter som aktivt fremmer splittelse, hjemme så vel som i forholdet til andre land.

Det er ikke dette verden trenger mer av.

Vi trenger flere ledere som forstår verdien av å løfte i flokk. Verden trenger jobbskaping og fordeling av verdiene – mellom de som utfører jobbene og de som tjener på investeringene.

Vi trenger mer av det vi har fått til gjennom den norske modellen.

Den norske modellen er ikke immun

Den norske modellen er ikke immun mot samfunnsendringer.

Økende forskjeller mellom de som eier verdiene og de som skaper dem, er gift for tilliten, også her. Arbeidsledighet er den sterkeste giften.

Derfor er det så avgjørende at vi har fokus på to ting: både å gjøre de nødvendige omstillingene som det grønne skiftet krever, og på å skape gode, trygge arbeidsplasser med rettferdige lønns- og arbeidsvilkår.

Om vi ikke lykkes, mislykkes klimakampen.

Sats på jobbene i distriktene

Vi må finne løsninger som gjør folk trygge, også i endringstider.

Oljeprisfallet for fem år siden utløste oppsigelser, permitteringer og stor utrygghet for mange mennesker i en utsatt bransje.

Dette viser oss at vi i Norge særlig må ha fokus på de med utsatte jobber i distriktene, der verdiene på bolig følger de utsatte jobbene. Der hvor verdiene forsvinner når jobbene blir borte.

Samfunnet er ikke tjent med at folk blir sittende fast i slike situasjoner.

Økende forskjeller er gift for tilliten.

Vi kan få sinte, hvite menn i Norge

I det grønne skiftet trenger vi fleksibilitet og mobilitet i arbeidsmarkedet.

Da må vi også ta hensyn til de som blir sittende fast når det ikke er jobb å få og verdien av egen bolig forsvinner.

Dersom vi ikke forstår disse sammenhengene, får også vi mange sinte, hvite menn. Og vi får distrikt mot by.

Skal vi lykkes, må vi ta hele landet i bruk. Vi må bygge ny industri på skuldrene av den vi allerede har.

Vi trenger ledere som evner å skape samhandling mellom arbeid og kapital, mellom by og land, og mellom ulike land.

Det vi trenger, er en tydelig sosialdemokratisk politikk som kan gi håp til fremtidige generasjoner.