Inge Lønning vil bli husket for en tydelig verdiforankring i sitt politiske virke. Selv var han del av et konservativt intellektuelt miljø på 1950- og 60-tallet som la grunnlaget for det som i dag går under benevnelsen verdikonservatisme. Hvor var det det hele begynte?
Da Inge Lønning på slutten av 1950-tallet kom til Universitetet i Oslo for å studere teologi, ble han raskt dratt inn i miljøet rundt Den Konservative Studenterforening (DKSF) og kretsen bak det nystartede Minervas Kvartalsskrift. Her møtte Inge Lønning andre konservative studenter som blant andre Lars Roar Langslet, Francis Sejersted og Tore Lindbekk. De var en gruppe unge, konservative intellektuelle som på slutten av 1950-tallet opplevde at et grått og pregløst Høyre levde i skyggen av Arbeiderpartiets nærmest eneveldige maktposisjon.
Ideologisk herreklubb
Minerva-kretsen ville revitalisere konservativ tenkning og de drømte om en «konservatismens renessanse i Norge». De ville realisere drømmen på en særegen måte: De skulle ikke kaste seg inn i den dagsaktuelle politiske diskusjonen, men gå bak politikken til det de kalte det «prepolitiske området». Det prepolitiske området var et sted for filosofisk, etisk og teologisk grunnlagsrefleksjon, hvor man kunne drøfte store og allmenne spørsmål om menneskets eksistensvilkår med politikken på en armlengdes avstand. Her spilte kristen teologi en viktig rolle. Utforskningen av det prepolitiske var selve formålet med Minervas Kvartalsskrift.
LES OGSÅ: – Når Lønning snakket ideologi var det musestille i Høyre.
I 1959 – da Inge Lønning var 21 år – ble han redaksjonssekretær for Minervas Kvartalsskrift og hadde stillingen fram til han året etter ble redaksjonssekretær for tidsskriftet Kirke og Kultur. Men han fortsatte å ha kontakt med kretsen rundt Minerva og var også med i en lukket politisk diskusjonsklubb med tilknytning til tidsskriftet utover på 1960-tallet.
På medlemslisten sto blant andre senere ledende politikere som Jan P. Syse, Erling Nordvik, Rolf Presthus, Anders C. Sjaastad, Georg Apenes og Fridtjof Frank Gundersen. I tillegg deltok redaksjonsmedlemmene i Minervas Kvartalsskrift og flere andre politikere og forretningsfolk. Dette var en slags politisk tenketank som ofte tok opp ideologiske spørsmål. Og det var en herreklubb – det var ingen kvinner med.
FØLG DEBATTEN: @NRKYtring på Twitter.
Grunnlaget for norsk verdikonservatisme
Tiden med Minervas Kvartalsskrift og DKSF var formative år for Inge Lønning og de de andre konservative studentene i miljøet. I Studentersamfundet lærte de seg å håndtere politiske debatter med de radikale og å drive valgkamp. I Kvartalsskriftet utformet de en verdikonservatisme som tok utgangspunkt i det «prepolitiske»; i filosofi, teologi og litteratur.
Dette vekselbruket mellom en utpreget intellektuell orientering og deltakelse i det politiske liv, kom til å prege Inge Lønning og flere andre av personene som var i dette miljøet på 1950- og 60-tallet. På mange måter var det her at grunnlaget for en norsk verdikonservatisme ble lagt i etterkrigstiden. Skjønt den gang var ikke begrepet verdikonservatisme ennå i omløp: det ble kalt kulturkonservatisme. Da begrepet verdikonservatisme senere dukket opp på slutten av 1960-tallet, mente mange i Minerva-kretsen at dette var smør på flesk: For dem var all ekte konservatisme verdibasert. Det var unødvendig å forklare.
Teologi og politikk
Teologi var viktig i Minervas Kvartalsskrift. Alle i miljøet rundt tidsskriftet definerte seg som både kristne og konservative, og flere av skribentene var teologer, blant andre Inge Lønning. Men hva betyr denne koblingen mellom teologi og politikk?
Lars Roar Langslet formulerte i 1962 at det er «først i lys av kristendommens sannhet at politikken som et kall får sine egentlige dimensjoner». Utsagnet må sees i sammenheng med forestillingen om det «prepolitiske»: Det var her de grunnleggende verdiene skulle diskuteres, som menneskesyn, eller synet på forholdet mellom enkeltmennesket og samfunnet.
De fundamentale verdiene skulle først i neste omgang danne grunnlag for politisk tenkning og handling. Teologien skulle altså ikke styre politikken direkte, men teologisk refleksjon var for Inge Lønning og de andre i kretsen en viktig forutsetning for å kunne ta stilling til ideologiske og politiske spørsmål.
Egentlig er det paradoksalt nok ved nettopp ikke å blande seg direkte inn i politikken, at teologien får sin politiske relevans. Teologien skal bidra til refleksjon av etisk og eksistensiell karakter som først senere kan spille inn i det politiske feltet.
FØLG DEBATTEN: NRK Ytring på Facebook.
Menneskets dobbelthet
Denne tilnærmingen preget på mange måter Inge Lønnings virke. Teologisk og filosofisk refleksjon skulle gi politikken faste orienteringspunkter. Fra kristendommen hentet Lønning forestillingen om mennesket som et hellig og ukrenkelig vesen skapt i Guds bilde. Menneskeverd ble derfor et nøkkelord forbundet med Lønnings politiske engasjement. Kristendommen var for ham ikke bare et trossystem, men kunne virke som en «sosialetisk formingsfaktor» – slik Lønning selv uttrykte det i en artikkel fra 1983.
At mennesket i kristendommen både oppfattes som godt og ondt, får også politiske konsekvenser: Hvis man bare oppfatter mennesket som godt, ender man fort opp som en naiv utopist. Hvis man bare oppfatter mennesket som ondt i sitt innerste vesen, vil man i politisk sammenheng bli en kynisk maktrealist. For Lønning var det slik at menneskets dobbelthet nettopp både gjorde politikken mulig (vi har evne til å bruke det gode i oss), men også nødvendig (vi må sette grenser for ondskapen).
Med Inge Lønning er en sterkt verdiforankret konservativ politiker gått bort. Verdikonservatismen lever fortsatt videre i norsk politikk, men det er én ting som i de siste årene har kommet i bakgrunnen, og det er den sterke koblingen til teologien. Teologen og politikeren Inge Lønning forente begge disse dimensjonene i sin person.
