Presis 09:15 tirsdag morgen ble retten satt i en sak som skal vare i nesten tre måneder. Tema er hvem som drepte Bård Lanes på Kilen i Tønsberg, hvem som bistod, og hvem som bestilte drapet.
Påtalemyndigheten mener svarene er å finne blant de fire som sitter på tiltalebenken. Og det gikk ikke lang tid før noe av spenningen ble utløst. «Jeg erkjenner straffskyld for å ha skutt», lød det fra en 27-år gammel man på første rad. Han har forholdt seg taus overfor politiet, men i retten la han tilsynelatende kortene på bordet.
Ifølge 27-åringen var planen å brekke beina på drapsofferet, på oppdrag fra den medtiltalte 31-åringen. Men hverken «bestilleren» eller de andre tiltalte er skyldige i drap, ifølge «skytteren». «Det at han døde angår ingen av de guttene her, drapet var et uhell», fremholdt han fra vitneboksen. Forklaringen stemmer langt på veg med versjonen til de tre andre tiltalte. De nekter alle enhver befatning med drapet.
Påtalemyndigheten har en helt annen oppfatning. Aktoratet hevder det dreier seg om et godt planlagt bestillingsdrap, og at motivet var en langvarig konflikt mellom 31-åringen og drapsofferet. Om det lar seg bevise er et åpent spørsmål.
Et annet spørsmål er påstandene om at politiet kan ha hatt en rolle i konflikten. Bård Lanes pekes av flere kilder ut som politiinformant. Dette ble også langt på veg bekreftet av aktoratet på rettens første dag. «Lanes var kjent for politiet ved at han tidligere har gitt opplysninger til politiet», fortalte statsadvokat Andreas Christiansen i sitt innledningsforedrag.
Han mener imidlertid at det har liten betydning. «Hvorvidt Lanes var informant eller kilde, og registrert i politiet systemer i tråd med dette, er ikke relevant for skyldspørsmålet», het det fra statsadvokaten.
Men temaet vil likevel bli belyst i retten. VG har tidligere skrevet at politiet seks uker før drapet ba Lanes skaffe informasjon om den såkalte «bestilleren».
Dermed er det flere spørsmål som melder seg. Hvor omfattende var egentlig kontakten mellom politiet og Bård Lanes? Var han oppført som informant i politiets registre, der det stilles krav til informanthåndtering og veiledning? Eller var han bare en kilde? Kan svaret ligge et sted imellom? Hvis drapsofferet virkelig hadde informantstatus, hadde også politiet et større ansvar for å beskytte han?
I en masteroppgave ført i pennen av den kjente politimannen Anders Rasch-Olsen står det å lese at «å fremstå som et vitne kan være risikofylt for en informant, fordi det kriminelle miljøet skjønner hvilket bedrag informanten har begått. Dette kan i ytterste konsekvens føre til represalier mot informanten, og en rekke beskyttelsestiltak vil kunne iverksettes».
Hvilke tiltak som eventuelt var igangsatt rundt Bård Lanes er ikke kjent. Forsvareren til «bestilleren» har anmeldt politiets håndtering til Spesialenheten for politisaker. Konklusjonen derfra er ikke klar. Politiet holder uansett kortene tett til brystet, og det er ikke sikkert at allmennheten noen gang får vite fasiten om kontakten mellom drapsofferet og politiet. Statsadvokatene har nemlig varslet krav om lukkede dører når problematikken skal belyses i retten.
Søkelys er også satt på politiets bruk av hemmelige agenter i etterforskningen mot en av de andre tiltalte. Den 23 år gamle brasilianske statsborgeren ble fløyet til Tromsø av agentene og skjenket før de spurte han ut.
Det ble tidlig klart at statsadvokatene ikke kunne stille seg bak deler av politiagentenes oppførsel. Og like før rettssakens start avviste tingretten hele bevisførselen rundt under cover-virksomheten. Men aktoratet kjemper for å få bruke noe av det, og trolig blir det opp til Høyesterett å avgjøre om de får viljen sin.
I sum kan man si at man har tatt i bruk nesten hele verktøykassen for å oppklare drapet på Bård Lanes. Men i og med at politiet utgjør en maktfaktor i samfunnet stilles det også strenge krav til hvordan en slik etterforskning skal foregå. Bruken av under cover-agentene er et eksempel på en metodebruk der grensene kan være tøyd vel langt. Det illustreres av at både domstolen og påtalemyndigheten selv satte foten ned.
Så har nok aktoratet rett i at informantpraksis og under cover-bruk neppe blir det avgjørende når skyldspørsmålet i drapssaken skal avgjøres. Der vil nok retten heller se til de tiltaltes forklaringer, og i hvilken grad de kan bevises eller motbevises.
Det gjelder også forklaringen til 27-åringen som nå har tilstått drapet. Han var i svært liten grad villig til å snakke om andre, og svarte «ingen kommentar» på en rekke av aktors spørsmål. Aktoratet mener han hadde store økonomiske problemer, og en sentral teori er at han ble leid inn for å drepte Bård Lanes i bytte mot å få ordnet opp i gjeldsproblemene. Dette avvises av mannen selv.
Det er selvsagt bra at han tilstår, og for de etterlatte er det kanskje en trøst at de nå har fått vite hvem som avfyrte skuddene, men fortsatt står mange spørsmål ubesvart også for dem. 27-åringen hevder drapet var et uhell, og tar dermed ikke på seg skylden for at Lanes døde. Ingen er dermed stilt til ansvar for drapet.
27-åringens tilståelse ble imidlertid godt mottatt av minst en av de medtiltalte. Ved rettsdagens slutt fikk «skytteren» en lang klem av «bestilleren» før de begge ble ført hvert til sitt. Det gjenstår å se om retten setter like stor pris på forklaringen.
