Selv fikk jeg sjokk første gang jeg møtte på en baseskole. Jeg var vikar på en ungdomsskole sydøst i Oslo, og skjønte ingenting da jeg kom inn et stort lokale med fem forskjellige såkalte rom.
I løpet av første time ble klassen delt omtrent på midten, da to andre halvparter av to andre klasser kom marsjerende rett mellom mitt kateter og elevene jeg stod og snakket til. I hver sin retning, på vei til hvert sitt andre «rom» i lokalet.
Stadig kom det elever fra andre klasser innom eller gjennom. Og hele første time hørte jeg en annen lærer som underviste i engelsk noen meter bortenfor, gjemt bak en lett skillevegg. Det var det glade kaos.
Dårlige erfaringer
Da min egen sønn begynte på en nybygget ungdomsskole møtte han det samme.
Og det var ikke lett. Han har tidvis ganske tung Tourettes, og sliter med konsentrasjonen i de periodene. Dette opplegget var som laget for å plage ham maksimalt. Han står bak min høyre skulder akkurat nå og kaller det irriterende. «Det er masete. Man kan høre tre, fire klasser som går samtidig. Det blir bare rot».
Han har nå gått tilbake til vanlig klasseromsundervisning på videregående, og hverdagen er blitt radikalt bedre.
Omtrent samtidig som eldstemann senkes ned i dette rotet, bytter minstegutten barnehage. Til en basebarnehage. Hvilket de ansatte fort merker effekten av. De blir utslitt, og det samme blir flere av barna vi har hørt om. I løpet av disse skoleårene, som også inkluderer en veldig rastløs lillebror som heldigvis har sluppet unna basekonseptet så langt, har vi vært innom både Barne- og ungdomspsykiatrisk poliklinikk, og PP-tjenesten, som jo skal hjelpe barn og skoleelever med behov for særskilt tilrettelegging.
Jeg har enda aldri møtt en lærer, barnehageansatt eller en ansatt i nevnte etater som ikke synes dette er en forferdelig ide.
Improviserte løsninger for elevenes beste
Noen av dem hater det ned til ryggmargen. Flere av dem har jobbet med å improvisere løsninger for å rette opp det de ser på som skadevirkningene av det. Jeg har hørt om lærere som bygger vegger av tavler og bord, og som avtaler seg imellom hvordan de skal kunne samarbeide for å komme rundt problemene.
Men kanskje var det vi som tilfeldigvis bare hadde truffet på trassige voksne, de som ikke ville tilpasse seg fremtiden?
Nei. Her er noen av svarene jeg får når jeg spør foreldre og lærere på sosiale medier: «Datteren min hadde en lærer, en utrolig dyktig dame, som sa rett ut at om skolen ved ombygging ble baseskole, kom hun til å slutte. Hun mente det var umulig å gi elever, spesielt de med ekstra behov, adekvat omsorg og læremiljø». En som har forsøkt det samme som meg skriver: «Baseskoler er en tragedie. Har selv prøvd å undervise der på U-trinn. Det gikk ikke lang tid før det ble en dyr ombygging».
En annen har vært tilskuer til fenomenet: «Jeg var innom en baseskole og observerte i en ukes tid i studiene, og der var det fullt kaos hele tiden». «Min erfaring er at de enten er bygget om igjen, eller så er det kappløp mellom lærerne i hvert friminutt etter å få de gjenværende tradisjonelle klasserommene».
Eller denne treffende sammenlikningen: « ... det er som å stå i et bryllup hver dag».
Forskning bekrefter problemet
Dette er et selektivt utvalg fra min side. Det går an å finne gode tilbakemeldinger også. Men de er et lite mindretall. Men igjen: Traff jeg bare på klagerne? Det ser ikke sånn ut. For noen få år tilbake undersøkte dosent ved OsloMet, Erlend Vinje, problematikken rundt baseskoler. Han fant da at 81 prosent av lærerne støttet klasseromsundervisning. Når Forskning.no skriver om undersøkelsen hans, er overskriften at «Barna bærer byrden i baseskolen».
Ingunn Maria Eriksen har skrevet en doktorgradsavhandling som egentlig handler om hvordan det er å være etnisk norsk på en skole med flertall av minoritetselever. Den problematikken er vrien nok i seg selv. Men hun kommenterer også hvordan hun opplevde baseskolen under sitt arbeid: «Flesteparten av elevene må bidra aktivt om en slik skole skal fungere, og det gjør de jo ikke alltid. Undervisningen blir for sårbar for uro og bråk. Flere elever sa til meg at de ikke maktet å jobbe på skolen på grunn av alt bråket.»
Leder i Norsk Rektorlag Gro Elisabeth Paulsen sier følgende i samme sak: «De svakeste elevene rammes hardest når skolen legger opp til elevstyrt undervisning».
Seiglivede og dårlige ideer
I arbeidslivet ser vi det samme. Forskningen som forteller at åpne kontorlandskap er en pest, plage, tidstyv og effektivitetsnedsetter er stødig som grunnfjellet på Dovre. Allikevel ser man at noen arbeidsplasser fortsetter å utvide disse ideene. Som når man fjerner faste arbeidsplasser og har færre kontorplasser enn faste ansatte for å skape gudene vet hva. Dynamikk?
Det man undres over er jo hvorfor så beviselig dårlige ideer overlever så lenge. Det er nå en ting at dårlige ideer blir satt ut i livet. Alle kan falle for en dårlig ide. Men de dårlige resultatene for åpne skoler strekker seg faktisk tilbake til 70-tallet, da dette var en aparte ide for spesielt interesserte.
Allikevel bygges de. Allikevel har de sneket seg ut i samfunnet som helhet. Hvorfor? Er det smarte, floskelfylte konsulenter som klarer å snike seg inn mellom ledersjikt og «folka på gølvet» som har drevet ufortjente helsetjenester for denne zombie-ideen?
Eller er det bare kald økonomi?
Det som oftest brukes som en forklaring er jo nettopp det siste. Siden New Public Management kom snikende inn i verden skal jo effektiviteten testes, beskrives og garanteres fra tidlig morgen til sen kveld. Areal skal utnyttes og tid skal spares.
Men dette er ikke stedet å spare penger, for å si det mildt. Og det er de som sliter mest fra før som betaler den høyeste prisen.
Få basene vekk. Nå med en gang. Er det en ting foreldre bør engasjere seg i, så er det dette.
