Kronikk

En bruktnisses bekjennelser

Alle kaller seg bærekraftige, men vårt personlige forbruk snakker vi mindre om. Vekst er et hellig mantra.

Brukte klær

I 25 år har jeg jaktet på skatter som norske designklassikere og de siste årene kostbare klær til og med med merkelappen på. Ting jeg aldri ville hatt råd til å kjøpe nye, skriver kronikkforfatteren.(Illustrasjonsfoto)

Foto: Berit Roald / NTB scanpix

Året var 1995. Jeg fersk journaliststudent i Volda. Jeg trengte vinglass. De fant jeg på bruktbutikken til indremisjonen i sentrum. Seks krystallglass. For 60 kroner.

Jeg var solgt. Siden den gang har jeg vært en bruktnisse. I 25 år har jeg jaktet på skatter: Jeg fant, jeg fant!

Jeg fant mer og mer: Kunst av kjente kunstnere og kunsthåndverkere, duken oldemor broderte på et halvt år, håndlaget kvalitetskjøkken, rododendronbusker, eldgamle brostein fra torget i Trondheim, norske designklassikere og de siste årene kostbare klær med merkelappen hengende på. Ting som jeg aldri ville hatt råd til å kjøpe nye.

Vekst er et hellig mantra.

I 25 år har nesten alle nordmenn fått økt sin reallønn. Vi er nå nesten best i Europa i forbruk. Kun slått av Luxembourg.

I Trøndelag sitter ikke karene med karskkoppen lenger og diskuterer hjemmebrent-kvaliteten. De rynker nesa over fransk kvalitetsvin. Vi har blitt et reisende folk: Globetrottere som setter oss på flyet til New York, London og Australia.

I våre tomme stuer henger utvalgte danske designklassikere og vi hamstrer klær som om butikkhyllene skal bli tomme i neste uke.

Vi etterspør og Asia leverer.

Jeg føler meg lurt, når jeg tar den nesten nye ferskenfargede kosebuksa til min datter ut av vaskemaskinen. Helt ny, men allerede full av nupper. Fast fashion: Klær som nupper, sømmer som rakner og knapper som faller av.

Berget av klær som blir kastet hvert år tilsvarer vekta til Empire State Building 250 ganger. 92 millioner tonn.

Jeg henter mine Aurlandssko laget i en fjordarm på Vestlandet på 70-tallet hos skomakeren. Et skikkelig kupp. Disse skoene har jeg tenkt å ha i mange år. Det begynner å høljregne, og jeg må løpe under tak. Ekstremvær. Det er bare å bli vant til det, tenker jeg, for dette blir ikke bedre.

Visstnok falt norske utslipp fra 2018 til 2019, ifølge foreløpige tall fra Statisk sentralbyrå. I dette regnestykket er nordmenns forbruk ikke inkludert. Kommuner over det ganske land jobber med planer for hvordan de skal kutte sine utslipp i tråd med Parisavtalen.

Det er vanskelig å orientere seg i vrimmelen av såkalte bærekraftige valg.

Problemet er at vi – innbyggerne – har et personlig fotavtrykk som til sammen er 15 ganger større enn utslipp fra kommunens virksomhet.

Nøyaktig hvor mye ditt og mitt forbruk utgjør i CO₂, finnes det i dag ingen verktøy som kartlegger. Vi nordmenn kan fritt forbruke importerte varer. Vi etterspør og Asia leverer. Utslippsregningen sendes tilbake til produksjonslandet.

Lørdag 22. august var jordas ressurser for 2020 brukt opp. Tre uker senere enn i fjor på grunn av covid-19. Men vi nordmenn er fortsatt en versting. Hvis alle i verden hadde levd som oss, hadde jordas ressurser vært brukt opp i midten av april.

Vi trenger et verktøy som viser hva vårt forbruk utgjør i faktisk utslipp.

Og alle vil leve som oss. Kina har en raskt voksende middelklasse på 400 millioner mennesker. Og India følger etter: I 2030 vil 500 millioner indere reise, shoppe og kjøpe som oss, ifølge World Economic Forum. Det blir fullt i Lofoten.

Samtidig skal de globale klimautslippene kuttes med nesten 8 prosent årlig. Det sier seg selv: Dette regnestykket går ikke opp.

I dag finnes det ingen klimapolitikk som adresserer personlig forbruk. Det finnes ingen verktøy som måler innbyggernes fotavtrykk. Det er nok mulig å finne det ut, men det er en lang og omstendelig affære.

Folk synes det er vanskelig å orientere seg i vrimmelen av såkalte bærekraftige valg. Alle er jo grønne og bærekraftige for tiden, til og med statseide oljeselskaper.

Vi trenger god gammeldags folkeopplysning, og vi trenger et verktøy som viser hva vårt forbruk utgjør i faktisk utslipp. For hvis vi ikke skaper et marked for bærekraftige varer og tjenester, vil utslippene bare fortsette å stige.

Men dette snakker vi ikke om: Vekst er et hellig mantra. Motoren i samfunnet vårt. Og tar du forbruksgleden fra et gjennomsnittsmenneske, så tar du lykken fra ham med det samme, for å si det med Ibsen.

Min lykkefølelse over å gjøre et kupp er ikke lenger den samme heller. I helga fornyet jeg høstgarderoben på Fretex og fikk vond smak i munnen. En kashmirgenser og en ubrukt Tommy Hilfiger- bukse til 300 kroner.

Trenger jeg virkelig dette?