Etter flere terrorangrep i europeiske storbyer, kombinert med en voldsom frykt for hva Daesh kan stelle i stand, er det mange som spør seg om vi må revurdere hvordan vi bekjemper terrorisme og radikalisering. Det er det all grunn til, for det er vi i Vesten som har gjort mest for å vedlikeholde terrorisme som sikkerhetstrussel.
Det er flere grunner til at situasjonen er slik den er i dag, men den viktigste er en fundamental feiltagelse om hva terrorisme er. Etter angrepet på World Trade Center i New York 11. september 2001 ble terrorisme synonymt med ekstrem islamisme, og kampen mot terror ble sett på som en sivilisasjonskamp.
Over natten var det ikke lenger relevant at terror har vært brukt så lenge mennesker har ført krig mot hverandre, eller at definisjoner av terrorisme har blitt tilpasset for å passe ulike politiske formål. Slik som da CIA-direktør William Casey krevde at en definisjon av terrorisme skulle omfatte alt Sovjetunionen foretok seg.
Da fikk det bare være at revolusjonshelten, og landets første president, George Washington også ville falt inn under den nye definisjonen. Eller at militærhistorikere og akademikere i USA på 1990-tallet argumenterte for at terrorisme var en potensielt meget kostnadseffektiv måte å drive krigføring på. I tillegg tok flere til orde for at terrorisme burde straffes som krigsforbrytelse. Det er ikke unaturlig å tenke seg at Osama bin Laden kunne ha blitt stilt for krigsforbryterdomstolen i Haag, på lik linje med andre som har vært ansvarlige for massakre og massive overgrep mot mennesker.
- Les også: Stå opp mot terrorfrykten!
Behandlet som dyr
I stedet var Vesten etter 11. september i en sivilisasjonskamp mot djevelske terrorister, som var så onde at den eneste løsningen var en krig mot terror. Terrorisme ble identifisert, snakket om, og forsøkt angrepet som om det var et eget fenomen. Terrorist ble plutselig en merkelapp som kunne brukes til å beskrive en person eller en gruppe, og disse terroristene var så onde og voldelige at en krigsforbryterdomstol ikke var aktuelt.
Uavhengig av hvor på kloden man fant disse menneskene, eller dyr som de ofte ble omtalt som i den offisielle retorikken i USA, så var de det samme: terrorister. Det tok heller ikke lang tid før bevis kom på banen som viste hvordan amerikanske soldater behandlet irakiske krigsfanger, eller potensielle terrorister, som dyr i det notoriske fengselet Abu Ghraib. De grufulle bildene av overgrep mot de innsatte er nok til å gjøre en uvel.
Her satt blant annet lederen av Daesh, Abu Bakr al-Baghdadi. De amerikanske hæren bekrefter i fjor at han var innsatt i Abu Ghraib for en tid. Selv om det bare blir spekulasjoner, er det rimelig å anta at overgrepene i fengselet har nøret oppunder et solid hat mot USA.
- Les også: Anundsen på villspor
Dårlig merkelapp
Etter 11. september kunne en stor gruppe mennesker over hele kloden settes i samme terrorbås. Et mye brukt eksempel på denne situasjonen er at Nelson Mandela stod på USAs terrorliste helt til 2008. Mandela og ANC ble beskrevet som en notorisk terroristorganisasjon av Margaret Thatcher, men det er lite sannsynlig at noen sidestiller Mandelas kamp mot apartheid med bin Laden og al-Qaedas angrep mot USA. Uansett, begge var per definisjon terrorister.
Global Terrorism Index, en ledende internasjonal database på terrorisme, konkluderte i sin årlige rapport fra 2015 at det er en sterk sammenheng mellom terrorangrep og politisk vold. 92 prosent av alle angrep mellom 1989 og 2014 fant sted i land hvor politisk vold fra landets styresmakter er vanlig.
I tillegg har 88 prosent av alle angrep de siste 25 årene funnet sted i land som opplever voldelig konflikt. Det er med andre ord ikke angrep fra ekstreme islamister mot Vesten som utgjør den største delen av terrorisme. Det er i stedet politisk vold og konflikt, velkjente fenomener.
Ved å sette en mengde ulike mennesker og grupper i samme bås, blir viktige geografiske og sosialpolitiske faktorer som kan bidra til å redusere terrorisme og politisk vold ignorert. Norge tok derfor et dristig valg da det ble vedtatt å avvise EUs terrorliste i 2006, slik at dialogen med blant annet de tamilske tigrene kunne fortsette.
FARC i Colombia stod også på listen i 2006, og fjorårets fredsavtale må kunne tas som et eksempel på at man kan faktisk snakke med såkalte terrorister. Terrorist er en dårlig merkelapp som generaliserer og visker ut viktige forskjeller og nyanser mellom ulike grupper som velger å bruke vold for å oppnå politiske mål.
- Les også: Menn er den største trusselen mot Europa
Besettelse
Eksempelet med FARC illustrerer den fundamentale feiltagelsen som gjør krigen mot terror bortkastet. Det antas at vi er en krig mot terrorisme og terrorister. Dette er rett og slett feil. Bekjempelse av terror bør i all hovedsak foregå gjennom målrettet arbeid med konfliktløsning og fredsdiplomati, fordi 80 prosent av alle angrep skjer i konfliktsoner.
Fordi land som Norge har en god del kunnskap om konfliktløsning, vet vi faktisk en god del om hvordan vi kan redusere terrorisme. Det er tvilsomt om fredsdiplomati kan føre noen vei med Daesh, men la oss ikke glemme at organisasjonen langt på vei er et produkt av en feilslått krig mot terror. Med USA i spissen ble Irak invadert, fanger torturert og sivile utsatt for overgrep. Tilbake lå et land i ruiner med en ødelagt maktstruktur.
Vestens besettelse med terrorisme har blitt det største hinderet til en mer effektiv antiterrorpolitikk, og det ser ikke ut til at vi har lært. Men et steg i riktig retning vil være å erkjenne at vi mest sannsynlig har basert bekjempelsen av terror på en feiltagelse som kun produserer mer terror enn den bekjemper.
Følg debatten: og
