Kronikk

En bjørnetjeneste

Vi gjør innvandrere en gedigen bjørnetjeneste hvis ikke vi stiller høyere krav til språkkunnskaper.

Grande og Sanner snakker med lærling Abdi Nori.

Regjeringens forslag om å øke kravene til norskkunnskaper for innvandrere vil bedre innvandreres muligheter for å komme i jobb, skriver kronikkforfatteren. Her er kulturminister Trine Skei Grande og kunnskaps- og integreringsminister Jan Tore Sanner i samtale med lærling Abdi Nori da regjeringen presenterte lovforslaget 16. august.

Foto: Vidar Ruud / Vidar Ruud

Regjeringens forslag til ny integreringslov har møtt kritikk fra flere hold. Sist fra Skolenes landsforbund, som kaller forslaget om å skjerpe norskkravet for innvandrere, for «statlig rasisme».

De må befinne seg milevidt fra den virkeligheten jeg ser i min jobb.

Jeg har jobbet med integrering av innvandrere i arbeidsmarkedet siden 2004, de siste fire årene på heltid.

De fleste av dem jeg har jobbet med på arbeidsmarkedstiltak har vært her lenge og har norsk statsborgerskap. De har gått ut og inn av NAV-tiltak, har kanskje hatt en og annen arbeidspraksis og et lite vikariat, eller ingenting i det hele tatt.

Slutt å stakkarsliggjøre innvandrere som sliter med å lære seg norsk.

Felles for de fleste er at de er på språknivå A2, altså det nest laveste språknivået, eller på A1, det aller laveste.

Min teori er at motivasjonen for å lære mer norsk stopper når de har fått statsborgerskapet på plass, dvs. når de har nådd A2-nivå.

Å ikke stille høyere krav til språkkunnskaper er å gjøre dårlig stilte innvandrerne en gedigen bjørnetjeneste.

Med en slik holdning kan man umulig ha den enkeltes beste for øye.

Da kan man jo spørre seg hvem som er den egentlige rasisten.

Heller bra engelsk enn dårlig norsk

Kravene til norsk har blitt skjerpet i alle deler av arbeidslivet. Spesielt etter flyktningstrømmen i 2015. Der du før fikk jobb med A2-nivå, krever arbeidsgiver nå bedre språkkunnskaper, kanskje B1 eller bedre.

Jeg ser også at man i bransjer som detaljhandelen og restaurantbransjen i økende grad heller ansetter en person som er god i engelsk, fremfor en som snakker for dårlig norsk.

De fleste flyktninger og asylsøkere jeg har jobbet med har også svært begrensede engelskkunnskaper, om de har noen i det hele tatt.

Skolenes landsforbund må befinne seg milevidt fra den virkeligheten jeg ser i min jobb.

De med dårligst norsk stiller alltid bakerst i jobbkøen. Og der står det etter hvert altfor mange.

Færre ufaglærte jobber

Snart er det kun renholdsbransjen som ansetter folk med A2-nivå eller lavere.

Det blir færre og færre ufaglærte jobber, samtidig som andelen ufaglærte personer stiger på grunn av flyktningstrømmen.

Konkurransen om de ufaglærte jobbene er blitt knallhard. Det er ikke uvanlig å få inn 250 søknader eller mer for denne typen arbeid.

Hvis man ikke får en ufaglært jobb, er alternativet å skaffe seg mer kompetanse. Skal du ha fagbrev eller annen utdanning må du opp på et mye høyere nivå, B2 eller bedre.

Økte norskkrav vil absolutt være til den enkeltes beste.

Motivasjonen for å lære mer norsk stopper når de har fått statsborgerskapet på plass.

Blir stående utenfor

Foreldre med for dårlige norskkunnskaper har små muligheter til å følge med på hva som skjer i barnehage eller skole. De er heller ikke i stand til å hjelpe barna på områder der det trengs norsk, eksempelvis leksehjelp og foreldresamtaler.

Det er heller ingen menneskerett å få norsk statsborgerskap.

Vi har også det som heter varig oppholdstillatelse, som fungerer utmerket. Her er språkkravet, så vidt meg bekjent A1. Det vil i praksis si minimale norskkunnskaper.

Mange av innvandrerne som blir omfattet av skjerpede språkkrav, er folk som har liten eller ingen skolegang. Noen kan verken lese eller skrive på eget morsmål. Andre må lære et nytt alfabet i voksen alder. Mange har aldri lært et fremmedspråk.

Man kan jo spørre seg hvem som er den egentlige rasisten.

Dette er mennesker med svært dårlige læringsstrategier, hvis de i det hele tatt har noen.

Riktig nok har mange gått på skolen, men de pedagogiske metodene bestod stor sett å gjenta i plenum det læreren sa eller leste fra tavlen, med spanskrøret ventende under kateteret. Jeg tror ikke jeg har opplevd et norskkurs som har brukt mye tid på læringsstrategier.

Dette er selvfølgelig et tids- og kostnadsspørsmål, men like fullt: Det er langt enklere å opponere mot skjerpede språkkrav og stemple andre som rasister enn å se verden fra en annen vinkel.

Da blir man selv fritatt for ansvar.

Ta ansvar for bedre læring

Lærerne bør etter mitt syn heller gå i seg selv og se på om ting kan gjøres annerledes.

Kan man bruke andre pedagogiske metoder i undervisningen?

Jeg har kolleger som gjennom alternative undervisningsmetoder har oppnådd gode resultater med deltakere som har vært i Norge i årevis uten å lære språket.

Voksenopplæringen gjør mye bra, men den type norskopplæring som de driver med, passer definitivt ikke for alle.

Ta imot utfordringen

En lærers oppgave er, i tillegg til kunnskapsformidling, å motivere elvene til gode prestasjoner. Det er vel ingen lærer som ville ha sagt til en elev at han eller hun skulle nøye seg med en toer i faget.

Slutt å stakkarsliggjøre innvandrere som sliter med å lære seg norsk. Ta heller ansvar for å øke norsknivået. Gå heller på barrikadene for nye læringsmetoder som kan føre til at flere kan bli enda bedre i norsk og legge lista enda litt høyere.

Ta den utfordringen det er å løfte folk opp på et høyere nivå.

Det vil gjøre en forskjell for den enkelte, og det vil ikke minst gjøre en forskjell for samfunnet som vi alle er en del av.

Hvis dere fortsetter å svartmale økte krav til norsk og motarbeide skjerpede norskkrav, vil det også få innvirkning for den enkelte og for samfunnet. Men da i en helt annen retning.

Selvfølgelig vil ikke alle klare det, men så blir ikke alle leger eller kjernefysikere heller.