En av de største er borte

Det er nok mange som kjente en liten støkk i mellomgulvet da nyheten om at skuespiller Espen Skjønberg, en nestor i norsk teater, var død.

Når en 98 år gammel mann går bort, kan det knapt kalles en overraskelse. Men Skjønberg føltes alltid så levende.

Når han var å se på filmlerretet eller teaterscenen brakte han med seg et sterkt nærvær, et stort emosjonelt trykk.

Han var en av de skuespillerne som fikk deg til å tro at han virkelig følte det han følte, der og da, og fikk deg til å glemme alt det ved teatret som signaliserer at det er lek og diktning – pusten til sidemannen, lysene fra Exit-skiltene.

I den siste rollen jeg så ham i, som legen Ivan Tsjebutykin i Hanne Tømtas elegante oppsetning av Tsjekovs «Tre søstre» i 2015, tok han scenerommet med energi og fandenivoldskhet, for så gradvis å åpne for den store sårheten i rollen.

Rollen innbrakte senere den nitti år gamle Skjønberg den høythengende Heddaprisen.

Teatret var rammen rundt hele livet hans. Espen Skjønberg ble født 7. april 1924. Foreldrene hans, Conrad Eugen og Henny Skjønberg, var begge kjente skuespillere.

Espen hadde sin debut på teaterscenen i 1934 og hadde sin første filmrolle i «Fant» i 1937.

Likevel var ikke veien mot scenen bare lett og glatt: Foreldrene hans var skeptiske til at han ville være skuespiller, fordi de syntes barneskuespillere hadde en tendens til å være selvopptatte.

I oppvekstmiljøet i Bærum var det ikke alle hjem som var åpne for skuespillerbarna, som ble sett på som i overkant bohemske.

Og han har fortalt hvordan han på skolen hadde en lærer som ble nesten skremt av det intense barnet, som deklamerte tekst med slik følelse og temperament, og forsøkte å dempe ham.

Men skolegutten hadde allerede en indre overbevisning om at han hadde talent. Så det bar mot teatret.

Skjønberg jobbet ved en rekke norske teatre, men landet på Nationaltheatret i 1968 og var ansatt der i nesten tretti år. Han var kjent for å være en særdeles søkende og god forberedt skuespiller, og ble betrodd store roller fra verdensdramatikken, fra Ibsen, Shakespeare og O’Neill.

I 1954 spilte han Osvald i Ibsens «Gjengangere», mot den unge Mona Hofland i rollen som Regine. Det ble begynnelsen på en romanse og et ekteskap som varte helt til Hoflands død i 2010.

Den hardtarbeidende Skjønberg spilte i over førti norske filmer og rakk å sette preg på norsk film i over åtte tiår. Han gikk med dedikasjon og nærvær inn i modernistiske «Motforestilling» fra 1972, et eksperimentelt verk fra Erik Løchen, Joachim Triers bestefar, som bestod av fem deler som tilskueren skulle kunne se i hvilken som helst rekkefølge.

Han deltok i hovedkonkurransen i filmfestivalen i Cannes med Anja Breiens «Arven» fra 1979, ble allemannseie med «Secondløitnanten» fra 1993, og spratt med vitalitet og munterhet gjennom Bent Hamers «O Horten» i 2007.

I 1952 vant Espen Skjønberg kritikerprisen for tittelrollen i William Shakespeares «Hamlet», den kanskje mest ettertraktede av alle teaterroller for menn. I 2009 gikk han på ny inn i Shakespeares ulykkelige prins, i forestillingen «Om Hamlet».

Der betraktet den eldre mannen den unge mannen med stor ømhet og varme, i en forestilling som fikk frem fortvilelsen til Shakespeares komplekse hovedperson. Forestillingen ble en stor suksess, og vitnet om Skjønbergs store empati og medmenneskelighet som skuespiller.

Skjønberg har fortalt at han ville utfordre seg selv, bruke prøvetiden på å se etter knuter og motsetninger i rollefigurene sine hvis han syntes de kom til ham for lett. Han var ikke alltid lett å intervjue og strittet iblant imot å snakke om arbeidet sitt.

Kanskje var det nettopp for ikke gjøre det han holdt på med, for uttalt og enkelt og lett å forklare, men bevare det menneskelige mysteriet som var med ham inn i det han gjorde –det som førte til at han ble en av Norges mest elskede skuespillere, og som etter så mange år med så hardt arbeid etterlater seg et tomt rom.