Kommentar

En amerikansk ydmykelse

Hendelsene i Washington D.C. er en internasjonal ydmykelse for verdens mektigste land.

Demonstrant sitter i en stol i senatassalen i Kongressen

Når kongressbygningen stormes av mobb, kontoret til USAs tredje mektigste person inntas og stolen til USAs visepresident brukes av en demonstrant, forteller det om en supermakt i krise, skriver Sigurd Falkenberg Mikkelsen.

Foto: WIN MCNAMEE / AFP / NTB

Pust inn, pust ut. De av oss som trodde at det nye året skulle ta ned den politiske temperaturen i USA, fikk seg en kraftig realitetsorientering da hundrevis av voldelige demontranstanter og Trump-tilhengere stormet det amerikanske tempelet for demokrati, og det fremste symbolet på amerikansk makt i verden: Kongressbygningen i Washington D. C.

Amerikansk makt, på godt og vondt, har gjennom historien strømmet ut fra denne bygningen og denne byen. Her er det blitt tatt viktige beslutninger om verdenskriger og fredsavtaler.

Andre lands skjebner avhenger i så stor grad av goodwill og forståelse i det amerikanske systemet, at store pengesummer og mye menneskelig kapital har blitt brukt for både å forstå og påvirke det.

Når kongressbygningen stormes av mobb, kontoret til USAs tredje mektigste person inntas og stolen til USAs visepresident brukes av en demonstrant, sender det det motsatte signalet: Det forteller om en supermakt i krise og et land som ikke lenger klarer å håndtere egne motsetninger på en demokratisk måte.

Dette var ikke et oppgjør mot et autoritært regime som nektet å endre seg, men heller det motsatte.

Det skader USAs makt og innflytelse, og det kommer til å ta lang tid å bygge opp igjen. Det er ikke tilfeldig at så mange trekker paralleller til opptøyer og opprør i Øst-Europa, Midtøsten eller andre steder hvor folk har gått til voldelig angrep på nasjonale symboler.

I USA gikk en folkemobb under påvirkning av en avtroppende president til angrep på en demokratisk maktovertakelse. Dette var ikke et oppgjør mot et autoritært regime som nektet å endre seg, men heller det motsatte.

For autoritære ledere kan det som skjedde være et eksempel på demokratiets skjørhet.

Selv kjente jeg litt på følelsen av hvordan dette var i Kairo under Den arabiske våren. Men da var det altså demonstranter som satte fyr på et partihovedkvarter og ville fjerne en president som hadde sittet rundt 30 år ved makten.

For autoritære ledere kan det som skjedde i den amerikanske hovedstaden være et eksempel på demokratiets skjørhet, og at folk er bedre tjent med dem som ledere.

Kinesiske ledere kan for eksempel trekke paralleller til Hong Kong og stemple alle som står imot dem som bråkmakere, likeledes i Russland eller i stadig mer autoritære Egypt.

Amerikansk innflytelse har gjennom historien ikke bare hvilt på den formidable og fryktinngytende militærmakten landet har, den har også sprunget ut av en ide om at de gjennom et demokratisk styresett jobber sammen til fellesskapets beste.

Om dette faktisk er tilfelle i dag kan diskuteres, men det har i hvert fall vært viktig for hvordan USA har fremstilt seg selv både hjemme og utenlands.

Denne ideen har nå blitt utfordret direkte fra Det hvite hus, først gjennom en systematisk undergraving av valgsystemet gjennom valgkampen, deretter fordi Trump nektet å godta valgresultatet. Og nå, til sist; stormingen av kongressbygningen.

For mange amerikanere er kongressbygningen nesten for hellig grunn å regne.

Det var derfor viktig for det amerikanske demokratiet at Kongressen klarte å gjennomføre godkjennelsen av Joe Biden som ny president på natten etter stormingen.

Det var tydelig at folkevalgte på både republikansk og demokratisk side kjente på det ansvaret, og at noe annet ville vært et en seier for de som stod bak stormingen.

For mange amerikanere er kongressbygningen og tilleggende parker og monumenter nesten for hellig grunn å regne. De reiser dit, gjerne sammen med barna sine, som en slags pilegrimsreise.

For dem er det dette som holder den gigantiske og mangeslukne nasjonen sammen, historien, frigjøringen fra britene og de demokratiske kampene som har vært kjempet siden den gang.

Det forteller om et land som ikke lenger klarer å håndtere egne motsetninger.

Det vi var vitne til denne uka har få paralleller i amerikanske historie. Sist gang bygningen var under angrep, var i 1814. Da var det britiske kolonistyrker som stod bak.

Denne gangen var det amerikanere som gikk til angrep på egne institusjoner.

Selv om det amerikanske systemet kommer seg videre, har USA som land en lang vei å gå, mange motsetninger å bearbeide og mange spørsmål å stille seg selv.

Rettelse: De britiske styrkene gikk til angrep på Washington i 1814, ikke 1812. Selve krigen er derimot kjent som 1812-krigen.