I løpet av 2012 har både Lysbakken-saken og 22. juli-kommisjonen avdekket betydelige svakheter ved en viktig del av vårt politiske system, nemlig statsforvaltningen, representert ved landets departementer og direktorater.
I førstnevnte sak ble det avslørt at barne-, likestilling- og inkluderingsminister Audun Lysbakken hadde bevilget penger til organisasjoner nært eget parti og bekjente. 22. juli-kommisjonen dokumenterte fundamental svikt i norsk beredskap og samfunnssikkerhet i en nasjonal krisesituasjon.
Mindre tillit
Til tross for sin ulike natur og alvorlighetsgrad har de to sakene skadet borgernes tillit til staten og svekket dens omdømme. På den ene siden som en rettferdig forvalter av fellesskapets penger. På den andre siden som en ansvarlig og kompetent maktinstans for borgernes sikkerhet.
I kjølvannet av dette har en rekke av landets sentrale embetsmenn forlatt sine stillinger.
Embetsmenns fall
De mest profilerte avgangene har vært departementsråd for Barne-, likestilling- og integreringsdepartementet, Harald Nybø, og departementsråd i Justisdepartementet, Morten Ruud. Det ble annonsert at de gikk av «etter eget ønske» og «uten dramatikk», men det er vel grunn til å tro at det ikke var hele sannheten. De fikk begge seniorrådgiver-stillinger i etterkant og beholdt sine høye lønninger.
Nybø og Ruud var blant departementsrådene i statsforvaltningen med lengst fartstid. Nybø hadde hatt stillingen siden 1996, mens Ruud hadde vært i stillingen siden 1997.
FØLG DEBATTEN: Ytring på Facebook
Ansatt på livstid
Trolig gikk ikke Nybø og Ruud av en dag for tidlig, for norsk statsforvaltning bærer preg av for lite utskiftninger på toppen. I realiteten blir landets mest sentrale embetsmenn ansatt på livstid.
LES OGSÅ: Morten Ruud om hva som gikk galt 22. juli
Dagens lengst sittende departementsråd, Trond Fevolden i Kunnskapsdepartementet, kan i år feire 20 år i stillingen. Inntil 2009 måtte han se seg slått av departementsråd i Landbruksdepartementet, Per Harald Grue, som gikk av etter hele 24 år. Flere andre har også sittet svært lenge, som Anne Kari Lande Halse (Helse- og omsorgsdepartementet siden 1999), Nina Frisak (Statsministerens kontor siden 2001) og Ellen Seip (Arbeidsdepartementet siden 2001).
Ordspråket om at politikere kommer og går, mens byråkratene blir, er påfallende treffsikkert. Embetsmannsstaten, som er betegnelsen på perioden i norsk politikk fra 1814 til riksrettssaken i 1884, synes å leve i beste velgående. Den har bare antatt en ny form.
Fra byråkrati til politisk sekretariat
Skillet mellom politikk og embetsverk er et av de viktigste i det norske politiske systemet. Politikerne vedtar politikken og embetsverket gir politikerne faglige råd og setter politikken ut i livet. Slik er det i teorien, men i praksis er det er ikke fullt så enkelt.
Ifølge en undersøkelse gjort av Direktoratet for forvaltning og IKT i 2011, har departementene det siste tiåret utviklet seg fra tradisjonelle byråkratier til å bli politiske sekretariater for statsrådenes behov. Myndighet og oppgaver er blitt delegert til underliggende direktorater, som for eksempel Politidirektoratet og regionale helseforetak.
FØLG DEBATTEN: Ytring på Twitter
Vekst i PR-ansatte
Sammen med økende kontrollvirksomhet, tilsyn og rapportering, er mediehåndtering og kommunikasjon blitt stadig viktigere. Veksten i departementenes kommunikasjonsavdelinger, antall politiske rådgivere og bruk av PR-byråer, gjør det nødvendig å spørre om dette ikke er kompetanse statsrådene kan ta med seg inn i byråkratiet.
Kan ikke ledelsene i departementene like gjerne være politisk ansatt?
LES OGSÅ: Stoltenbergs (u) kultur
Et politisk embetsverk
Slik departementene har utviklet seg, og etter hva vi har sett i 2012, burde i det minste lederstillingene i departementene være på åremål, altså tidsbegrenset.
Hvor heldig er det for organisasjoner, og ikke minst for utføring av politikken, at statlige ledere blir sittende i 10, 15 og til med 25 år?
Større mobilitet blant offentlige ledere er i seg selv et gode. Kanskje bør vi også vurdere en variant av den amerikanske modellen, der byråkratiet skiftes ut med presidenten. Både departementsråder, og kanskje også ekspedisjonssjefer, kan relativt uproblematisk være politiske ansettelser, som går av og på med statsråden. Dette vil øke gjennomstrømningen i lederstillinger, klargjøre ansvarsforhold og kanskje også øke gjennomføringen av politiske vedtak.
LES OGSÅ: Partidemokrati på sparebluss
Hopper mellom byråkrati og regjering
Dessuten er i realiteten også en rekke ansettelser i norsk offentlig forvaltning allerede politiske ansettelser. I årevis har en rekke personer hoppet mellom politikk og forvaltning, både i kommuner, etater, direktorater og departementer. I den rødgrønne regjeringen har eksempelvis de tidligere statsrådene Erik Solheim og Hanne Bjurstrøm med den største selvfølgelige hoppet mellom byråkrati og regjering.
Hva gjør det med lojaliteten deres ved et regjeringsskifte?
Da hadde det vært like greit om deler av embetsverket ble ansatt ut fra politisk ståsted. Uansett er dagens system med livstidsansatte departementsråder et system vi må få bukt med. Det svekker det norske demokratiet.
Kronikkforfatteren er også spaltist i tidsskriftet Stat & Styring.
