Elitelaget

Jeg er utdannet maler. Det er en utdanning det tar fire år å fullføre, men som i realiteten fortsetter langt utover læretida. I det offentlige ordskiftet omtales likevel håndverksutdanningene ofte som om de ikke var verdt noen verdens ting: «De uten utdanning», snakker man om, eller til nød de med «lav utdanning».

Ettersom jeg senere tok en master i historie på universitetet, har jeg selv opplevd hvor ulikt de to utdanningene vektes og verdsettes – selv om jeg bare brukte et knapt år mer på å fullføre utdanningen der.

En snever krets

Jeg er stolt av begge utdanningene, og bare så det er sagt med en gang: Vi trenger historikere, filosofer, ingeniører, klimaforskere, leger, matematikere og andre akademikere, og vi skal verdsette det ofte usynlige arbeidet de gjør med å holde sivilisasjonen oppe. Men respekt og tillit må gå begge veier for å fungere – og det gjør den dessverre ikke i dag.

I tillegg til at vi verdsetter ulike utdanninger og ulike former for arbeid veldig skjevt, har vi også fått en offentlighet som nærmest er blind på det ene øyet. En ting er at den offentlige debatten ofte framstår som et lukket selskap for folk med universitets- og høyskoleutdanning.

Det blir heller ikke bedre av at det kreves bachelor eller master for å gjøre jobber som på ingen måte burde forutsette en sånn utdanning, enten det er for å bli politisk rådgiver, jobbe i mediene eller i det offentlige – jobber der realkompetanse fra arbeidslivet burde vært et opplagt fortrinn.

Stor avstand

Selv er jeg sikker på at årene jeg tilbrakte på universitetet ga meg noe mer enn adgang til noen flere jobber: Det ga meg en tilgang til offentligheten jeg ellers ikke ville hatt. Det handler delvis om å bli tatt på alvor av andre, men også om egen selvsikkerhet.

Selv har jeg vært politisk aktiv siden før jeg var tenåring, først i antirasistisk arbeid, senere gjennom ulike fagforeningsverv, og etter hvert i Arbeiderpartiet. Helt fra starten av var jeg glad i å diskutere, lese og skrive, men det begrenset seg stort sett til fagbevegelsens lukkede offentlighet.

Å gå derfra til å hive seg inn i det offentlige ordskiftet føltes som et nærmest uoverstigelig steg å ta. Det var ikke det at jeg ikke følte meg meningsberettiget, men hvem var det som satt og diskuterte? Det var folk med kunnskap, og kanskje viktigere, folk med en selvsikkerhet som gjorde at de følte seg meningsberettiget. Selv om de ikke nødvendigvis uttalte seg om temaer som forutsatte eksamen fra et universitet, var det tydelig at eksamenen var til stor hjelp: Den førte til at de ble invitert, og at de følte det var naturlig å takke ja.

Skjev rekruttering

Det var først mange år senere, etter at jeg selv hadde studert på universitetet, at det føltes lett å kaste seg inn i den offentlige debatten. Heldigvis er det ikke alle som har det sånn som jeg hadde det, men jeg tror alle kan være enige i at det er langt mellom de faglærte og ufaglærte i dagens offentlige debatt – ikke bare i de gule vestenes Frankrike eller i det langsomt revnende Storbritannia – men også i de nordiske sosialdemokratiene. Hvorfor er det blitt sånn?

Dels tror jeg det handler om en årelang skjevrekruttering til både partipolitikk, medier og byråkrati, med formelle eller uformelle krav til utdanning fra universitet og høyskoler. Dels handler det om at mediene dekker arbeidslivet dårligere enn før, og at det er blitt langt mellom de store arbeiderkollektivene som før ble betraktet som demokratiske aktører nærmest på lik linje med partiene.

Når disse stemmene har stilnet har samfunnet vårt mistet viktig kunnskap om seg selv, vi har fått et skjevere utgangspunkt for å fatte politiske avgjørelser, og offentligheten oppleves mer som en no-go area for vanlige arbeidsfolk.

Utdanning avgjør

Et av de tydeligste politiske skillene, i nær sagt alle vestlige land, handler nå om hvor lenge man har gått på skole. I Storbritannia stemte for eksempel 64 prosent av de faglærte og ufaglærte for Brexit; blant høyere funksjonærer var tallet 43 prosent. Dette henger tett sammen med utviklingen i arbeidslivet, slik den blant annet skildres i boka «Innleid og underbetalt», som kom ut på norsk denne uka.

Da forfatteren James Bloodworth gjestet en konferanse i regi av Fagforbundet og NTL på onsdag, fortalte han at den eneste måten politikerne og mediene har snakket om dette på, er behovet for «økt sosial mobilitet.» «Alt handler om å gå på universitetet», sa han – noe han selv har gjort, som den første i sin familie. «Men broren og søsteren min bor fortsatt i den lille byen jeg kommer fra, og jobber i de samme yrkene som jeg gjorde fram til jeg var 23 år. De er ikke noe mindre verdt enn meg, bare fordi de har arbeideryrker. Men det er sånn de behandles, som om de er mindre verdt».

Brutalisert arbeidsliv

Parallelt med at den offentlige samtalen mer og mer har blitt dette lukkede selskapet for folk som har gått den akademiske veien, har de yrkesfaglige utdanningene krympet, læreplassene blitt borte – og arbeidslivet blitt brutalisert.

Storbritannia er ikke alene om en slik utvikling. «Over hele Europa konkluderer de kortuddannede, at regeringen er ligeglade med, hvad folk som mig mener», skriver den danske samfunnsviteren Lars Olsen i boka si «Det forsvundne folk». Mange steder har de helt sluttet å stemme – andre steder stemmer de i sinne og frustrasjon.

Hva kan man gjøre for å motvirke dette? Jeg tror mange ting må gjøres på én gang. Vi må sette den sosiale skjevheten på dagsorden, og slåss mot sosial dumping med mye større styrke enn vi hittil har gjort.

I et brutalisert arbeidsliv som det britiske har vanlige arbeidsfolk ingen stemme utover den de kan bruke ved valgene. Ingen fagforeninger til å representere seg, ingen fritid som er fri nok til å kunne engasjere seg politisk. «Politikk er blitt noe som blir gjort mot deg», skriver Bloodworth. Heller ikke her skal vi slå oss på brystet, i alle fall ikke når det gjelder de delene av arbeidslivet der folk har de tyngste jobbene og laveste lønningene.

Endret rekruttering

I tillegg må de politiske partiene prioritere større bredde blant kandidatene sine (her er Frp et hederlig unntak), og rekruttere og motivere både ufaglærte og faglærte arbeidere til å ta verv.

Vi bør også åpne en hel del jobber som i dag krever bachelor- eller mastergrad, for folk med andre erfaringer og annen kunnskap enn den man får på universitet og høyskole.

Mediene må dessuten invitere flere folk inn i den offentlige samtalen, og ikke forvise arbeiderklassen til reality-tv.

I tillegg har vi i fagbevegelsen et ansvar for å gi medlemmer og tillitsvalgte den treningen og selvsikkerheten som trengs for å ta ordet i en samtale full av akademikere, enten det er på kommunestyremøtet, i utdanningsinstitusjonene våre eller i et TV-studio.