Knapt noe land har høyere legetetthet enn Norge. Likevel har vi en rekrutteringskrise i fastlegeordningen. Problemet er altså ikke mangel på leger, men at unge leger søker seg til andre legejobber enn fastlegeyrket.
I dag la regjeringens ekspertutvalg for fastlegene frem forslag til løsning. Vi mener det har vært en elefant i rommet der rekrutteringskrisen har vært diskutert: Dagens ordning for kjøp og salg av fastlegepraksis innebærer at den offentlige pasientlisten privatiseres og knyttes opp til næringsdelen av legevirksomheten. Unge leger som vil bli fastlege forventes å betale omtrent en million til avtroppende lege for denne pakken.
Før vi kommer til vårt forslag til løsning, må vi gjennomgå hvordan denne ordningen fungerer.
Det store flertallet av fastlegepraksiser er organisert som små private foretak eid av legen selv, mens et mindretall av fastlegene er offentlig ansatt. Da fastlegeordningen ble innført i 2001, besluttet man en kontroversiell ordning for kjøp og salg av private fastlegepraksiser: Når en fastlege slutter, er legen som overtar pasientlisten tvunget til å kjøpe praksisen til den avtroppende legen.
Pris for en praksis ligger nå på rundt en million kroner, hvorav utstyr og materielle verdier bare utgjør en brøkdel. Lokalene inngår ikke i prisen. 80–90 prosent av verdien utgjøres av såkalt «goodwill», en abstrakt størrelse som skal reflektere en antatt tilleggsverdi av en veldrevet praksis med godt renommé. Verdien av dette er i stor grad skjønnspreget.
Dersom påtroppende og avtroppende lege ikke blir enige om pris, vil prisen måtte bestemmes av en nemnd. Nemnden eies av Legeforeningen, og avgjørelsen er bindende for partene. En ung, nyutdannet lege må altså binde seg til å kjøpe praksisen til ukjent pris.
Selv om nemndene kun håndterer saker hvor partene ikke blir enige, setter nemndene presedens for det generelle prisnivået for fastlegepraksiser. Det er en tett sammenheng mellom størrelsen på pasientlistene og prisen. I praksis inngår derfor den offentlige pasientlisten i nemndenes prisgrunnlag.
Det er en åpenbar interessekonflikt mellom etablerte fastleger, som ønsker å selge fastlegepraksisen, og unge leger som vurderer å begynne som fastleger. Så hva mener de unge legene om dette? I en spørreundersøkelse blant nyutdannede leger svarte 90 prosent at fastlegeyrket ville blitt mer attraktivt dersom investeringene knyttet til å kjøpe en praksis var lavere (side 207).
Det er forståelig at det å måtte ta opp en million i lån for å kjøpe en fastlegepraksis utgjør en betydelig terskel for unge, nyutdannede leger som ofte befinner seg i en etableringsfase.
Legeforeningens nemnder bidrar til et kunstig høyt prisnivå, og rekrutteringsproblemet er selvforsterkende: Når rekrutteringen svikter, blir det vanskeligere å selge en fastlegepraksis, hvilket igjen gjør det mer risikabelt å kjøpe en praksis for unge leger. Fastleger som allerede har kjøpt en overpriset praksis som de i dag ikke får solgt, er åpenbart ofre for dagens ordning.
Legeforeningen og helsemyndighetene har malt seg inn i et hjørne med denne privatiseringen av pasientlister. Men det finnes en løsning som krever enkle virkemidler:
Forvaltningen av offentlige pasientlister må frikobles fra den kommersielle omsetningen av legepraksiser. Kommuneoverlegen må fritt kunne overføre pasientlisten til den kandidaten som vurderes som den beste. Samtidig må man fjerne kravet om at den påtroppende fastlegen er nødt til å kjøpe den kommersielle delen av praksisen fra den avtroppende fastlegen.
Dette vil fjerne relevansen av Legeforeningens nemnder, og prisene på praksis vil antakelig reduseres til markedsverdi.
Den unge påtroppende legen skal selvsagt stå fritt til å kjøpe praksis av den avtroppende legen dersom hun selv vurderer at dette er verdt prisen. Men når hun ikke lenger har et krav om å måtte kjøpe av den gamle legen, har hun en bedre forhandlingsposisjon.
Dette løser også den politiske og prinsipielle utfordringen med at overføringen av offentlige pasientlister privatiseres og blandes sammen med salg av næringsvirksomhet og utstyr.
Vi spår at en slik endring vil bidra til å redusere rekrutteringskrisen ved at det blir billigere og mindre risikabelt for unge leger å etablere seg som fastlege. Forslaget vil antakelig være mindre populært blant etablerte fastleger.
Legeforeningen og helsemyndighetenes dilemma er om de skal være lojale med etablerte fastleger som forventer å få godt betalt for sine fastlegepraksiser, eller med unge leger som ønsker å etablere seg som fastlege.
Ekspertutvalget fortjener ros for å peke på denne elefanten i fastlegekrisen. Nå gjenstår det å se om Legeforeningen er villige til å forhandle om dagens ordning, selv om dette vil kunne innebære en økonomisk risiko for etablerte fastleger.
Kristian Østby eier selv en fastlegepraksis og verdien på denne vil kunne bli betydelig redusert som følge av dette forslaget. Arnstein Mykletun har ingen interessekonflikter på dette området.
