NRK Meny
Kronikk

Elefanten i stortingssalen

Det var et dyr på Stortinget i dag, da statsminister Stoltenberg redegjorde for Stortinget. Dyret var stort og grått, og sa ikke mye. Men alle så elefanten.

Jens Stoltenberg sier unnskyld

Det var en en unnskyldning med lite følelser. Likevel føltes det godt å høre den, skriver retoriker Jon Risdal.

Foto: Junge, Heiko / NTB scanpix

Statsministerens oppgave var formidabel. Han hadde selv bedt Stortinget om å forklare seg etter 22.juli-kommisjonens knusende dom. Hva forventet vi – stortingsrepresentantene, media, alle vi der ute? En unnskyldning? En sterk og tydelig statsleder som kunne berolige oss om at nå skal ting skje? Ydmykhet og erkjennelse? Litt av alt?

Hva fryktet vi? Vage uttalelser, repetisjon av det vi har hørt før, enda flere planer? Flere læringspunkter? Som Siv Jensen sa til Aftenposten i dag: – Alt er mulig.

Framoverlent Stoltenberg

Rammene var gitt – snekret sammen mellom permene i kommisjonens rapport. Forventningene til talen var historiske. Alvoret var stort.

Vi kunne puste ut. Statsministeren hadde sagt ordene vi sjeldent hører fra Stortingets talerstol. Vi kunne senke skuldrene.

Jon Risdal, retoriker og forfatter av boken «Unnskyld!»

Statsministeren virket ikke tynget, selv om han selvsagt var preget. Vi så en framoverlent Stoltenberg som først gikk gjennom funnene i rapporten og redegjorde for spørsmålet om ansvar, om hvem som har det og hvem som tar det. Vi hørte mye vi har hørt før. Vi ventet. Han talte om politiets rolle, om stengingen av Grubbegata. Han måtte, og vi har hørt det før. Vi ventet.

– Dette beklager jeg

Så, ca 25 minutter uti talen kommer det, etter at han sier at gata burde vært stengt, gjerningsmannen kunne vært stoppet, at sikrings- og beredskapstiltak burde ha vært iverksatt: – Dette beklager jeg.

Vi kunne puste ut. Statsministeren hadde sagt ordene vi sjeldent hører fra Stortingets talerstol. Vi kunne senke skuldrene.

Unnskyldningens kunst

Den gode unnskyldning inneholder fem deler:

Stoltenberg er så opptatt av å vise handlekraft og se fremover at han hopper over elefanten; dyret som fyller rommet, som alle ser, men som ingen snakker om.

Jon Risdal, retoriker og forfatter av boken «Unnskyld!»

Vi må bli enige om sannheten: 22. juli-kommisjonen ga oss denne. Når vi har en slik objektiv sannhet om hva som skjedde, deler vi virkeligheten, og kan gå videre i unnskyldningsprosessen.

Noen må ta ansvar: Ja, vi har hørt ham si det før, og han sa det fra talerstolen i dag: – Jeg har det øverste ansvaret.

Språklig sett betyr å beklage at man utviser sympati for et offer. Verbet inneholder etymologisk ikke ansvaret. Unnskyld gjør det; man ber noen ta bort den tunge skyldbøren man går og bærer på. Kunne statsministeren sagt unnskyld? Praksis, og de ytre rammene sier oss kanskje at beklagelsen oppfylte sin misjon, nemlig å vise ansvarsforholdet.

Hoppet over elefanten

Noen må angre: Den angrende synder sleper seg bortover, med verden på sine skuldre. Kjernen i angeren handler om at du skulle ønske du ikke hadde gjort det. Eller hadde gjort det. Stoltenberg sier at kommisjonens funn er tungt å ta innover seg. Han sier ikke at han angrer på at en rekke tiltak vi lenge visste om – utredninger, rapporter, anbefalinger – ikke hadde blitt satt i verk. Og det er kanskje her han gjør det vanskelig for oss: Tror vi ham?

Stoltenberg er så opptatt av å vise handlekraft og se fremover at han hopper over elefanten; dyret som fyller rommet, som alle ser, men som ingen snakker om.

Jon Risdal, retoriker og forfatter av boken «Unnskyld!»

Fordi han i dag har gått bort fra følelsene, de verdiladede ordene vi hørte etter tragedien, er det som om noe mangler. Stoltenberg er så opptatt av å vise handlekraft og se fremover at han hopper over elefanten; dyret som fyller rommet, som alle ser, men som ingen snakker om. Jeg savnet en statsminister som kunne ta vekk det dumme, som kunne løfte det opp, tale til hjertene og si: – Det er fryktelig å innse at det vi visste, ikke ble iverksatt.

Handlingskraftig statsminister

Den ideelle unnskyldningen krever at vi lover bot og bedring: Ja, vi hørte lovnadene, om en rekke tiltak som allerede er igangsatt, og nye som kommer. Han er detaljert, og vi blir litt tryggere. Vi ser en handlekraftig statsminister.

Stoltenberg er så opptatt av å vise handlekraft og se fremover at han hopper over elefanten; dyret som fyller rommet, som alle ser, men som ingen snakker om.

Jon Risdal, retoriker og forfatter av boken «Unnskyld!»

Til sist må unnskyldningen sannsynliggjøre at han holder det han lover. Ofte, når vi hører unnskyldninger, kan vi nøle med å akseptere dem fordi vi ikke er sikre på at det vil skje igjen. Vi er feilbarlige, det norske samfunnet er åpent og kan vi sikre oss mot all terror? Selvsagt ikke. Likevel. Jeg tror på ham.

Å komme seg videre

Statsministeren leverte en unnskyldning med lite følelser. Likevel føltes det godt å høre den.

Jon Risdal, retoriker og forfatter av boken «Unnskyld!»

En unnskyldning kan bidra til å bla over til neste side i historieboken. Den kan hele en nasjon, reparere hjerter, redde offentlige personer. Unnskyldningen er en dypt menneskelig sak fordi den fremviser skyld og skam. At vi ikke er perfekte. Og det som ligger i den andre enden, tilgivelsen, kan på magisk vis reparere et forhold som har fått en knekk. Vi kan starte på nytt – med et ord. Kan vi det etter dagen i dag?

Statsministeren leverte en unnskyldning med lite følelser. Likevel føltes det godt å høre den. Den tar ikke vekk mange menneskers fortvilelse og sorg, regjeringers unnlatenhetssynder, et nasjonalt traume. Men kanskje var den med på å skape grobunn for bedre tider.