Levealderen vår øker med en helg hver uke, sier forskere. SSB beregner at gjennomsnittlig levealder for kvinner i Norge kommer til å stige fra 84 år i 2017 til 94 år i 2100. Minst. For menn er økningen tilsvarende. Ingen vet nøyaktig hvor gamle vi blir, men at levealderen øker er det ingen tvil om. Det er ingenting som tyder på at veksten vil stoppe opp heller. Selv uten store nye teknologiske eller medisinske gjennombrudd, kan vi anta at den første som fyller 135 år allerede er født.
Prins Charles er 70 år og venter fremdeles på jobben han er tiltenkt. Dagens 70-åring har ikke krokete rygg og legg i håret. Dagens 70-åring drar på fjelltur og surdeigskurs. Dessuten passer hun både barnebarn og egne foreldre. Svært mange opplever selv å ha god helse langt inn i pensjonisttilværelsen. Våre kognitive evner holder seg også bedre enn før. De eldste blant oss trener og reiser og er aktive i frivilligheten. Dermed blir de også friskere. Og bidrar mer. Det er en god spiral.
Vi bruker omtrent ti år på å dø, og de siste årene trenger de fleste av oss omsorg og pleie. Men før det kommer mange gode år. Norsk økonomi trenger flere som vil jobbe lengre. Pensjonsreformen har bidratt til dette, men det er fortsatt mye mer å gå på. Vi vet at stadig flere av de eldste arbeidstakerne jobber og ønsker å jobbe. Men fortsatt er arbeidsgivere ofte skeptisk.
Seniorpolitisk barometer viser at arbeidsgivere nøler med å innkalle til intervju søkere som nærmer seg 60. De eldste arbeidstakerne selv oppgir at arbeidsmiljø, gode kolleger, samfunnsnytte og livskvalitet er viktigere enn lønn i beslutningen om hvor lenge de skal jobbe. Samtidig ser vi at arbeidsgivere opplever kostnaden av de mest erfarne arbeidstakerne som uforholdsmessig mye høyere enn de yngre. Det betyr ikke at de eldste bør gå ned i lønn, men at små lønnsforskjeller generelt er et gode.
Vi vet også at kompetanse i økende grad er ferskvare. Samtidig viser undersøkelser at arbeidstakere over 60 år i mindre grad opplever at de får muligheten til å lære nye ting, enn det yngre arbeidstakere gjør. I tillegg vet vi at stadig flere av de eldste arbeidstakerne, særlig kvinner, står i en skvis mellom jobben og omsorg for egne foreldre.
Også etter endt arbeidsliv er våre eldste en betydelig ressurs for samfunnet. Pensjonister bidrar allerede med 14.000 årsverk i frivillige organisasjoner, og det vil sannsynligvis bli langt flere i framtida, dersom politikken legger til rette for det. De nye eldre bidrar gjerne, men deres bidrag skal passe inn i en travel hverdag. I andre enden har vi store omsorgsoppgaver der mer frivillighet kan gjøre samfunnet vårt bedre.
Likevel lager Regjeringen fortsatt politikk for gårsdagens eldre. I fjor høst fikk vi en egen eldreminister. Hun holder til i Helsedepartementet. Hun burde heller sittet i Arbeidsdepartementet.
Stortingsmeldingen Leve hele livet ble behandlet denne uken. Her har Regjeringen lagt fremgode problembeskrivelser og forslag til hvordan kommunene kan styrke eldreomsorgen. Slike dokumenter kan være nyttige nok. Men de befester også et syn på eldre som utelukkende en byrde for velferdssamfunnet.
På tre områder bør vi tenke nytt og bedre om de eldste. For det første trenger vi et arbeidsliv som bygger mer kompetanse oftere, og der jobb og omsorgsoppgaver kan kombineres flere ganger i livet enn bare småbarnsfasen.
For det andre har vi mye å tjene på å legge bedre til rette for frivilligheten. De frivillige organisasjonene må få frie midler til å rekruttere flere eldre og de må bli flinkere til å ta imot frivillighet når det passer for dem som skal bidra. Nye frivillighetsmodeller, som tidsbank-systemet TimeKred som nå testes ut i flere bydeler i Oslo, bør spres til flere deler av landet.
For det tredje må boligmarkedet reguleres bedre. Hvis vi skal unngå at de eldste flytter ut av nabolag der de har tilknytning og til leiligheter i nye og dyre eldrekomplekser, trengs politiske grep. De friske eldre må få fortsette å være en ressurs for gode naboer, slik de alltid har vært – samtidig som flere eneboliger blir frigjort til barnefamilier. Da trenger vi en smartere nabolagspolitikk. Kommunene har allerede mange gode verktøy – arealplaner, tomtesalg og utbyggingsavtaler. Men de tas ikke i bruk.
Vi blir gamle. Det er bra. Men da trenger vi også politikk for veldig mye mer enn sykehjem, og et helt annet syn på eldre som en ressurs.
