NRK Meny
Kommentar

Ekstrempolitikk

Innvandringspolitikk er vanskelig nok. På Storskog blandes det med internasjonal storpolitikk og blir til politikk på sitt mest ekstreme. Da er det én ting som ikke må glippe.

Vestleiren, Ankomstsenter Finnmark

Det er enighet om retur av omlag 700 tidligere asylsøkere. Det er 4.800 personer det ikke er enighet om retur av.

Foto: Amund Trellevik/NRK

Det var ikke bare debatten om å avvise asylsøkere uten å behandle hver enkelt søknad. Det var ikke bare kritikken mot Listhaug. Ikke lenger bare opposisjonens ping-pong om hvem som forstod konsekvensene av lovendringen de hastebehandlet. Det var heller ikke bare Ap som slet med egen balansegang, eller lokalbefolkningen som hjalp asylantene vekk fra den hvite bussen til den hvite kirken i Kirkenes.

Midt oppi alt dette fortalte utenriksminister Børge Brende at russerne ikke godtar retur av asylsøkere over Storskog. I tillegg viser det seg at det kun er enighet om retur av et mindretall av alle de asylsøkerne som kom over Storskog siste halvår i fjor. Kun personer som har hatt multivisum og/eller gyldig oppholdstillatelse, ikke personer med engangsvisum, altså gjerne personer som har brukt Russland kun som fluktrute, uten å ha oppholdt seg lenge i landet.

Det er altså enighet om retur av omlag 700 tidligere asylsøkere. Det er 4.800 personer det ikke er enighet om retur av.

Må være på talefot med russerne

Til VG beskriver Brende sågar enigheten med Russland som skjør. Sett utenfra kan det virke som om det meste i forholdet til Russland er skjørt. Ikke bare en asylavtale. Og med rette. Brende vet bedre enn de fleste hvor krevende diplomati som måtte få gå sin gang med russerne før asyltilstrømningen stoppet opp før jul. Han forstår hva som potensielt sett kan skje dersom russerne ikke vil gjøre noe for å hindre en ny asylstrøm til våren, sommeren og høsten som kommer.
Det er ikke vanskelig å forstå at fra et utenriksminister-ståsted har vi alt å tjene på at russerne ikke ignorerer oss. Spesielt nå.

Det er ikke vanskelig å forstå at fra et utenriksminister-ståsted har vi alt å tjene på at russerne ikke ignorerer oss. Spesielt nå.

Lars Nehru Sand, politisk kommentator, NRK

Nå står vi uansett der at noen hundre asylsøkere skal returneres, Russland vil ta dem imot, men ikke over Storskog. Hvordan og når skal disse returene skje? Har regjeringen kontroll på menneskene det gjelder i mellomtiden? Og ikke minst: De 4.800 asylsøkerne som Russland ikke vil ta imot, som har hatt engangsvisum, ha skjer med dem?
Her ligger mye innenrikspolitikk som regjeringen må løse uavhengig (men indirekte også påvirket av) Russland.

Mye står på spill for regjeringen

Dersom regjeringen må starte individuell behandling av søknaden til nær 5.000 Storskog-asylanter, er saken ganske forandret fra da regjeringen fikk et hastevedtak i Stortinget som skulle sikre kollektiv behandling og rask retur. Det meste av innvandringsminister Sylvi Listhaugs investering i saken i forrige uke, blant annet i Stortinget tirsdag og i Debatten på NRK torsdag, vil da være tapt. Regjeringen har da ikke lykkes helt med plan A, selvom grensen mot Russland "er stengt" og strømmen snudd. Derfor står mye på spill for regjeringen.

Regjeringen Solberg og russerne har uansett det til felles at det ikke er deres rolle å styre det norske ordskiftet på en slik måte at alle andre skal ta de samme hensynene som dem selv.

Lars Nehru Sand, politisk kommentator, NRK

Regjeringen Solberg og russerne har uansett det til felles at det ikke er deres rolle å styre det norske ordskiftet på en slik måte at alle andre skal ta de samme hensynene som dem selv. Derfor vil organisasjoner kritisere russisk asylpraksis også videre. Derfor vil jurister stille spørsmål ved rettssikkerheten i den asylprosessen regjeringen legger opp til for personer med fluktrute gjennom Russland. Og derfor vil den norske opposisjonen være på vakt om regjeringens politikk får uheldige følger. Alt dette er rett og rimelig.

Forliksånden forsvunnet?

Forlik om integrering

De seks største partiene på Stortinget har inngått forlik om en rekke innstramninger i innvandringspolitikken.

Foto: NRK

Innenrikspolitisk er regjeringen og de to regjeringspartiene også avhengig av en tillit til opposisjonen. Den man for så vidt investerte litt i da man signerte forlik i vandrehallen før jul. Stemningen virker litt annerledes når forlikspartnerne skriver kronikker mot hverandre (Nesvik og Kolberg, for eksempel) i årets politiske klima. Samtidig må det og skal det være rom for at en opposisjon utøver maktkritikk mot regjeringens politikk, spesielt når den er kontroversiell.

Det er når tilliten er som svakest at politikk kan bli for krevende.

Lars Nehru Sand, politisk kommentator, NRK

I så måte håndtert godt av Lysbakken, med hans ståsted, da han hasteinnkalte Listhaug til Stortinget for å svare for seg om hvordan norske myndigheter har forsikret seg om at alle norske menneskerettighetsforpliktelser er fulgt ved Russland-returer og hastesaksbehandling og hvordan vi følger opp FN-kritikk. En opposisjon må ha tillit til hvordan regjeringen følger opp stortingsvedtak, spesielt i saker hvor også forlikspartnerne uttrykker sin bekymring. På samme måte må en regjering ha tillit til at forlikspartnere står opp for forliket så lenge det er grunn til det.

Det er når tilliten er som svakest at politikk kan bli for krevende.
Enten det er internt i et parti. Mellom partier i et parlament som skal styre et land med eller uten forlik. Eller mellom land.

Og det er når politikken er på sitt mest ekstreme, at tilliten er som viktigst og ikke må glippe.