NRK Meny
Kronikk

Eksport av pine

Å sende straffedømte til Nederland for å sone, er en fallitterklæring for den norske rettsstaten.

Anders Anundsen besøker Norgerhaven fegsel i Nederland

PROBLEMATISK: Norge bør få bukt med fengselskøene uten å kjøpe soningsplasser utenlands, skriver generalsekretæren i Advokatforeningen. Her er Justisminster Anders Anundsen utenfor fengselet 'Norgerhaven Prison' i Veenhuizen i Nederland der norske myndigheter har kjøpt fengselsplasser.

Frihetsberøvelse av enkeltpersoner er den strengeste form for myndighetsutøvelse en rettsstat rår over. Den domfelte påføres isolasjon og pine – med mål om at reaksjonen skal ha en allmennpreventiv og en individualpreventiv effekt. I mars 2015 inngikk Norge en treårig avtale med Nederland om å leie 242 fengselsplasser i det som skulle bli kjent som Norgerhaven fengsel.

Onsdag kveld viste NRK en dokumentar hvor de følger en studentmedarbeider i Jussbuss på besøk til Norgerhaven. Vi får også se studenten som vitne i en rettssak der fire personer gikk til søksmål mot den norske stat. Påstanden var at vedtak om overføring til Norgerhaven var ugyldige.

Adgangen til rettshjelp vanskeliggjøres.

Norgerhaven fengsel

Totalt er det fattet 588 vedtak om overføring til Nederland. Av disse er 233 gjennomført med tvang. Det sitter i dag 57 norske statsborgere i fengselet. Det har vært en nedgang i mengden tvangsvedtak siden begynnelsen, og inntrykket er også at mange av de innsatte er tilfredse med forholdene i Norgerhaven.

Dette mener Advokatforeningen selvsagt er en god utvikling – og kan tyde på at norsk kriminalomsorg kan ha en del å lære av den nederlandske fangebehandlingen. Men det rokker likevel ikke ved det prinsipielt problematiske ved denne eksporten av soning. En generell positiv utvikling i trivselen hjelper heller ikke dem som opplever det motsatte.

Stor avstand når man behøver nærhet

Det å sone en fengselsstraff er for mange en svært ensom, og til dels traumatisk opplevelse. Alt man har av kjente rammer, rutiner og mennesker rykkes bort – og erstattes av fengslets egenartede kultur og sosiale liv. Besøk av foreldre, ektefelle og barn kan være det eneste lyspunktet.

Det er en svært kortsiktig løsning å finansiere en statlig infrastruktur i et annet land ved hjelp av norske skattepenger.

Reisen til Norgerhaven er lang. Det er lett å oppleve seg langt hjemmefra, og de reelle mulighetene for besøk fra familien, reduseres eller elimineres helt. De pårørende gis ikke økonomisk støtte for å reise på besøk. Domfelte som besøkes regelmessig av egne barn de ellers bor fast sammen med eller har samvær med, skal riktignok som hovedregel ikke overføres til soning i Nederland. Men fra denne situasjon er det mange gråsoner, der behovet for besøk og samvær kan være meget stort – både for den innsatte og ikke minst for de pårørende.

Flere av de innsatte i Nederland skal etter endt soning tilbake til Norge og forhåpentligvis leve et liv som ikke fører dem tilbake i fengsel. Er det da en fordel at den innsatte ikke har kunnet møte kjæreste, foreldre, voksne barn eller barnebarn under oppholdet i Nederland? Vil ikke samfunnet være tjent med at den innsatte opprettholder kontakt med familie og planlegger et lovlydig liv etter straffen er sonet?

Følg debatten: Facebook og Twitter

Kostbar løsning

Adgangen til rettshjelp vanskeliggjøres også for fangene i Nederland, ettersom de ikke har den samme muligheten til å benytte seg av gratis rettshjelpstiltak. Jussbuss er i disse dager på sitt sjette besøk i Norgerhaven og opplever at pågangen fra de innsatte er stor.

Den årlige leien for Norgerhaven fengsel er 270 millioner kroner. Etter min mening er det en svært kortsiktig løsning å finansiere en statlig infrastruktur i et annet land ved hjelp av norske skattepenger – all den tid de samme pengene og infrastrukturen er etterspurt her til lands.

Kunne ikke pengene vært brukt til å omgjøre nedlagte militærleirer til fengsler i Norge?

Kunne ikke pengene vært brukt til å omgjøre nedlagte militærleire til fengsler i Norge?

Soningskøen kan reduseres

Hovedbegrunnelsen for å eksportere fanger til Nederland var den lange soningskøen i Norge. Advokatforeningen er helt enig i at det er kritikkverdig med lange soningskøer. Men det er andre måter å redusere soningskøen på:

  • Å redusere Norges hyppige bruk av varetekt (antall varetektsdøgn per år har økt med 75 prosent fra 2005 til 2013).
  • Å åpne for flere prøveløslatelser – i dag nektes flere enn tidligere.
  • Å øke bruken av samfunnsstraff, som er billigere og mer effektivt.
  • Å øke bruk av konfliktråd, hjemmesoning, elektronisk fotlenke og bruk av narkotika- og promilleprogram.
  • Å intensivere soningsoverføring til de domfeltes hjemland.
  • Å revurdere hensiktsmessigheten av å praktisere en av Europas strengeste straffenivåer i narkotikasaker.

En rettsstatlig fallitterklæring

Enhver skal sone den straff han eller hun blir idømt. Straffens lengde idømmes imidlertid innenfor en norsk virkelighet. For mange vil sikkert en flytting til Norgerhaven være godt innenfor hva man håndterer, men slik tror jeg ikke det er for alle. I en fangepopulasjon vil det være mennesker med traumer, og andre mer eller mindre alvorlige diagnoser og utfordringer. Det er også lett å tenke seg at de begrensede mulighetene for besøk av mange kan oppfattes som en merbelastning.

Norge burde være i stand til å bære sentrale statsbærende funksjoner på egenhånd.

Advokatforeningen er svært kritisk til å sende norske innsatte til utlandet for å sone. Norge burde være i stand til å bære sentrale statsbærende funksjoner på egen hånd. Jeg mener det ligner en rettsstatlig fallitterklæring når vi lar et annet land utøve den pine vi idømmer for brudd på norsk lov i Norge.