Hopp til innhold

Eit liberalt dilemma

Då eg var ung, hadde eg aldri sett føre meg at eg skulle måtta meina noko om ein religion eg ikkje høyrer til.

Abid Raja (V)

Venstre-politikar Abid Raja fekk hatmeldingar på SMS. «Det er ikkje mogeleg ikkje å meina noko når Abid Raja får hatmeldingar og vert truga etter at han har sagt kva han meiner om nikab,» skriv forfattaren.

Foto: Nesvold, Jon Olav / NTB scanpix

Therese Sollien er spaltist i Ytring, på radio og nett.

Eg er, til liks med alle andre, eit barn av mi tid. Eg var ung i dei ottelause 1990-åra, då muren fall og EU dukka opp, eg var tilhengjar av opne grenser og fri flyt av varer og tenester, eg trudde til liks med alle andre at me var komne til enden av historia, at det liberale demokratiet endeleg hadde synt seg å vera det beste systemet av alle mogelege alternativ, og at korkje staten eller privatpersonar skulle måtta blanda seg i korleis andre borgarar valde å leva.

Eg hadde livssynsundervising på skulen, eg fekk vitja både synagogen på St. Hanshaugen og Ahmadiyya-moskéen på Frogner, eg fekk smaka persisk fetaost frå matpakken til ein klassekamerat, og eg fekk læra å baka chapati på skulekjøkenet. Det var, enkelt sagt, harmonisk.

Eg hadde aldri sett føre meg at eg skulle måtta meina noko om islam. I 1990-åra ville eg tenkt på det som absurd. Islam var, som andre religionar, for meg ei privatsak. Somme i klassen var muslimar, somme var kristne, men dei aller fleste trudde ikkje på noko som helst.

Det er ikkje mogeleg ikkje å meina noko når Noman Mubashir vert hetsa etter å ha stått fram som homofil.

Det var ikkje noko eg tenkte særleg mykje over, det var ikkje noko eg tala om. For meg handla religion stort sett berre om dei ulike rituala og heilage tekstane, som eg las om i livssynsundervisinga. Då farmor, som hadde vore sundagsskulelærar, spurde meg om eg trudde på Jesus, svara eg at «nei, eg trudde på apene». Religion var noko som ikkje hadde noko med meg å gjera.

Tjue år seinare er det annleis. Merkeleg nok. Eg har framleis ikkje lyst til å meina noko som helst om ein religion eg ikkje høyrer til, men det går ikkje lenger. Det er ikkje mogeleg ikkje å meina noko når Abid Raja får hatmeldingar og vert truga etter at han har sagt kva han meiner om nikab.

Det er ikkje mogeleg ikkje å meina noko når Noman Mubashir vert hetsa etter å ha stått fram som homofil. Det er ikkje mogeleg ikkje å meina noko når Amal Aden må leva med politivern. Det er ikkje mogeleg ikkje å meina noko når Mahmoud Farahmand vert kalla «Onkel Tom» av di han har kritisert det han meiner er problematiske sider ved islam.

Problemet er berre at eg ikkje veit kva eg skal meina. Eller, det er jo ikkje sant. Eg veit at eg ikkje vil at Abid Raja skal måtta få hatmeldingar og trugsmål. Eg veit at eg ikkje vil at Noman Mubashir skal måtta verta hetsa. Eg veit at eg ikkje vil at Amal Aden skal måtta ha politivern. Eg veit at eg ikkje vil at Mahmoud Farahmand skal verta kalla «Onkel Tom». Eg vil at alle skal få leva slik dei vil, dersom dei ikkje skader andre, og eg vil at ingen skal måtta finna seg i trugsmål og hets.

Dilemmaet er openbert. Ingen vil vera illiberal.

Problemet er, stutt sagt, det ein kallar grensene for toleransen. Eg har lyst til å vera ein liberal person som ikkje meiner noko om ein religion eg ikkje høyrer til, eg vil vera ein tolerant person, men ein kan ikkje tolerera det illiberale. Korleis får ein desse verdiane til å henga saman?

Eg undrast på kva eg kan gjera for å stø Abid Raja, Noman Mubashir, Amal Adel og Mahmoud Farahmand. Eg kjenner meg makteslaus. Som barn av 90-åra er eg ikkje førebudd på dette i det heile teke. Eg er ikkje førebudd på å måtta ta eit standpunkt om ein religion eg ikkje høyrer til, og eg er ikkje lærd opp til å skulla fordøma religionsutøving i landet eg bur i.

Eg veit ikkje korleis eg skal gå fram. «Me må våga å ta debatten», seier folk, «me må våga å kritisera islam». OK, me må tydelegvis det. Men korleis gjer ein det?

Problemet er, stutt sagt, det ein kallar grensene for toleransen.

Difor bed eg om hjelp. Fortel meg korleis eg kan stø Abid Raja, Noman Mubashir, Amal Aden, Mahmoud Farahmand og alle andre som vil leva frie liv, som vil ta del i den offentlege debatten og som skal sleppa å verta hetsa.

Då Ludvig Løkholm Lewin her i NRK brått stod fram som «islamfiendsleg» i dokumentaren «Ekkokammeret», heldt folk opp med å helsa på han. Han enda opp i kjellaren på Marienlyst med angst. Det skjønar eg på eit vis godt.

Dilemmaet er openbert. Ingen vil vera illiberal. Ikkje eg heller. Samstundes må me kjempa saman for eit fritt og tolerant samfunn. Fortel meg, tolerante medborgarar, korleis me gjer det. Eg er ikkje førebudd på dette.