NRK Meny
Kronikk

Egypt på kanten av stupet

Egypts nære framtid ser temmelig dyster ut. Hvordan har klimaet i landet blitt så polarisert?

Egyptere rydder utenfor Rabaah al-Adawiya-moskeen, der Morsi-supportere hadde satt opp leir.

Egyptere rydder utenfor Rabaah al-Adawiya-moskeen, der Morsi-supportere hadde satt opp leir.

Foto: Hassan Ammar / Ap

Da egyptiske sikkerhetsstyrker angrep de islamistiske demonstrantene i Kairo i går morges, stod vanlige folk fra nabolaget i vinduene og heiet på dem mens de skjøt med tåregassgranater og skarp ammunisjon mot tilhengerne til den avsatte president Morsi. Andre steder i Egypt angrep tilhengere av Mursi kirker og statlige institusjoner, siden de mener de kristne er del av et statlig komplott mot Muslimbrødrene.

Hvordan har klimaet blitt så polarisert i Egypt? Hva betyr statens brutale fremferd mot demonstrantene for den videre politiske utviklingen i landet?

FØLG DEBATTEN: Ytring på Facebook

Må ta mesteparten av skylden selv

Muslimbrødrene selv må ta mesteparten av skylden for at de ble intenst upopulære blant store deler av befolkningen i løpet av vinteren og våren 2012–2013. Helt fra begynnelsen var det mange som ikke stolte på dem, liberalere og sekulære så vel som mannen i gata. Disse lagene av befolkningen fikk sine verste forutanelser bekreftet da Mursi utstedte et dekret som gav ham rettslig immunitet og opphevet muligheten til å overprøve lovene og de politiske beslutningene han vedtok.

En borgerkrig framstår ikke som et veldig sannsynlig scenario på kort sikt.

Jacob Høigilt, midtøstenforsker

Det ble ikke bedre av at Morsi deretter gjorde åpenbare forsøk på å få medlemmer og sympatisører av Muslimbrødrene inn i en rekke statlige stillinger. Et slikt trekk var jo ikke overraskende fra en organisasjon som ville sikre seg så mye innflytelse som mulig, men det var umusikalsk og uklokt i en ustabil situasjon hvor mange mennesker tvilte på hensiktene til Muslimbrødrene.

LES OGSÅ: Egypt teller sine døde

Inkompetanse eller mangel på vilje?

Men også blant dem som stemte på Morsi som president var det mange som snart angret seg. Han hadde store planer for sine 100 første dager, og ville få bukt med både mangelen på sikkerhet, en druknende økonomi og korrupsjonen i statsapparatet. Svært lite skjedde på noen av frontene.

Det er fremdeles usikkert hvor mye som skyldtes inkompetanse eller mangel på vilje blant Morsi og hans apparat, og hvor mye som skyldtes sabotering fra det tidligere regimets side, men det var Morsi som fikk skylden siden han tross alt var president.

Ettersom tilstandene forverret seg utover våren og Muslimbrødrene ignorerte den politiske opposisjonen ble stemningen stadig dårligere. Også blant islamistene ulmet det – det ultraortodokse Nur-partiet, som fikk 25 prosent av stemmene i parlamentsvalget, stilte seg mer og mer helhjertet bak kritikken mot Morsi og Muslimbrødrene.

Ingen hjelp i opposisjonen

Samtidig skal det sies at opposisjonen ikke bidro til å løse flokene. Det har kommet flere rapporter om at de ledende opposisjonelle politikerne i Den nasjonale redningsfronten, en sekulær allianse, ignorerte henvendelser fra Muslimbrødrene så lenge det ikke skjedde helt og holdent på deres egne premisser. Det hele toppet seg selvsagt i begynnelsen av juli, da så godt som alle de ledende opposisjonelle støttet det militæret i kuppet mot Morsi og mer eller mindre taust så på at ledende islamistiske politikere ble arrestert på syltynt, eller til og med sviktende, grunnlag.

Det er fremdeles usikkert hvor mye som skyldtes inkompetanse eller mangel på vilje blant Morsi og hans apparat.

Jacob Høigilt, midtøstenforsker

Kuppet den 3. juli, og størsteparten av opposisjonens helhjertede støtte til det, sørget for å splitte Egypt ytterligere og gjøre ethvert håp om nasjonal forsoning og samling til skamme. Man kan – med rette – mene både det ene og det andre om Muslimbrødrene, men de er faktisk Egypts største organiserte politiske kraft, og hvordan kan noen tro at landet kan finne tilbake til et demokratisk spor når denne kraften ekskluderes, fengsles, og drepes av myndighetene? De brutale oppløsningene av islamistenes protestleire i går har bare understreket dette poenget.

FØLG DEBATTEN: @NRKYtring på Twitter

Det vi vet

Spørsmålet nå er om militærets brutalitet kan slå tilbake og skape en borgerkrig. Det er mange som har snakket i slike ordelag en stund. Det er umulig å spå om framtiden, men noen elementer vet vi litt om.

For det første har ikke Muslimbrødrene noen militant tradisjon eller bevæpnet ving, slik de hadde det på 40- og 50-tallet. På kort sikt er det ikke store muligheter for at de sentralt kan eller vil involvere seg i en væpnet konflikt.

For det andre har salafistene, representert ved Nur-partiet, til nå inntatt en mellomposisjon mellom Muslimbrødrene og det militæret, og de har dessuten aldri involvert seg i militant politikk.

Det man kan begynne å bekymre seg for, er hvordan kampen mellom Muslimbrødrene og de militære/opposisjonen har fått et sterkt sekterisk preg.

Jacob Høigilt, midtøstenforsker

For det tredje: Det har eksistert flere radikale miljøer i Egypt de siste tiårene. Ikke minst på 1990-tallet var jihadister i krig med det egyptiske statsapparatet. De ble imidlertid knust i løpet av siste halvdel av 90-tallet, og de få dataene vi har om slike grupper nå, er de for fragmentert og til dels reformert til at de kan eller vil gjenoppta våpnene. Uroen på Sinaihalvøya skal ikke bagatelliseres, men Sinaihalvøya er et ganske spesielt kapittel i egyptisk samfunn og politikk som ikke nødvendigvis sier noe om utviklingen i landet som helhet. En borgerkrig framstår altså ikke som et veldig sannsynlig scenario på kort sikt.

FØLG UTVIKLINGEN I EGYPT: NRKs Nyhetssenter

Ser ikke bra ut

Det man imidlertid kan begynne å bekymre seg for allerede, er hvordan kampen mellom Muslimbrødrene og de militære/opposisjonen har fått et sterkt sekterisk preg.

Svaret på volden mot Muslimbrødrene var angrep på kirker og andre kristne helligdommer en rekke steder, spesielt sør i Egypt. Nok en gang ser det ut til at kopterne, Egypts kristne, får rollen som syndebukker når den politiske situasjonen tilspisser seg. Et uventet – og muligens fortrøstningsfullt – trekk i dette bildet er at salafistene, som normalt er lite vennlig stilt overfor kristendommen, har oppfordret andre islamister om å la være å angripe kirker så vel som statlige institusjoner.

Egypts nære framtid ser likevel temmelig dyster ut.