Verdens stormakter hadde uten tvil tunge økonomiske og strategiske grunner til å gå til militært angrep på Milošević i Kosovo, Gaddafi i Libya og Saddam i Irak.
At det har tatt så lang tid å mobilisere et angrep på Assad i Syria, skyldes i høy grad at begrunnelsen er en annen og langt svakere, nemlig å beskytte vergeløse barn, kvinner og eldre fra bestialske drap.
Diktatoren signaler var klare
Hvis vi husker to år tilbake, kommer bildene av fredelige demonstranter med flagg og plakater fram på netthinnen. Syrias befolkning begynte å trekke ut i gatene og rope fram sitt ønske til president Bashar al-Assad: Mer frihet, mer demokrati og mer menneskerettigheter, dyktig inspirert av hendelsene i Tunisia og Egypt.
FØLG DEBATTEN: Ytring på Facebook
To år og 125.000 døde mennesker senere innser vi at det er krig – en krig som begynte allerede da folket i Syria grep til våpen for å forsvare seg mot hemmelig politi, bander med bøller fra staten og soldater fra hæren som gikk til voldelige angrep på demonstrantene.
Signalene fra diktatoren var klare for alle: Han var klar til å myrde sitt eget folk for å beholde makten, han var klar til å terrorisere større landområder for å undertrykke demonstrasjonene, og han kunne sågar være en fare for hele den skjøre politiske situasjonen i Midtøsten.
LES OGSÅ: «Russland, Kina og stormaktsspillet om Syria», av forsker Jakub M. Godzimirski
Russland, Iran og Hizbollah
Signalene fra omverdenen var også klare: Russland kom til å fortsette med å bistå Assad med våpen og ekspertise, Iran kom til å gjøre det samme – i tillegg til å ordne med finanser og spesialtrente snikskyttere. Hizbollah i Libanon sto klar til å sende inn rene geriljasoldater og terrorister på president al-Assads side.
Men hvem sto klar til å hjelpe sivilbefolkningen i det ulykkelige landet – de menneskene som med sine legitime krav hadde startet opprøret mot undertrykkelsen?
Det var og har gjennom hele opprøret vært sørgelig uklart hvilke land, om noen, som har sett interessen i å hjelpe nettopp sivilbefolkningen i Syria.
SE OGSÅ INTERVJU: – Familien vår gret kvar dag
Folket har betalt prisen
Mens alle verdens land har vinglet – bortsett fra de som er klart imot å gjøre noen skade på den stadig mer grusomme diktatoren i Syria – har sivilbefolkningen i landet betalt prisen, 125.000 av dem med livet. Det har de gjort tilsynelatende uten at noen av «de gode landene» har brydd seg med å servere annet enn billige fordømmende ord.
Brydd seg har imidlertid Irans øverste leder ayatollah Khamenei, som selv overvåker, fengsler og torturerer sin befolkning. Han er selve navlestrengen til Assad, og nå truer Khamenei verdenssamfunnet med alvorlige konsekvenser hvis noen går inn i Syria til støtte for den sultende og blødende sivilbefolkningen. Russerne bryr seg også – og Kina – om at ingen skal gå inn og forsøke å bekjempe deres allierte Assad. Nå sist ved at de trakk seg fra forhandlingene i FNs sikkerhetsråd om en resolusjon som åpner for militært inngrep.
FØLG DEBATTEN: Ytring på Twitter
Norsk egoisme
Sivilbefolkningen har ikke hatt noen verdi på noen av sidene, noe som står smertelig klart for oss syrere som sitter i utlandet og ser våre venner og slektninger bli skutt, slaktet og brent – menn, kvinner og barn om hverandre. Å torturere barn foran øynene på deres voldtatte mødre, mens mennene blir pisket og slått til døde i deres hjem – dette er virkeligheten på bakken. Til slutt har gassforgiftning av spedbarn i store antall, vist på satelitt-TV i USA, gjort det umulig å overse lenger: Sivilbefolkningen har en interesse.
FØLG UTVIKLINGEN I SYRIA: NRKs Nyhetssenter
Men ikke for Norge. Jeg tolker uttalelsene denne uken fra utenriksminister Espen Barth Eide om ikke å ville støtte et militært angrep på Syria, som egoisme. Jeg tolker Norges holdning om ikke å ville delta i et angrep som en ignorering av grufulle mord på uskyldige mennesker – mennesker som oss.
Målet med de militære aksjonene som nå planlegges, er opplagt: Å forsvare sivilbefolkningen og svekke regimet, slik den internasjonale Roma-avtalen foreskriver. Resten er bortforklaringer og unnskyldninger, og det har verden kastet bort to år på allerede.
Verdt kvalmen
Det oppleves kvalmende å måtte beskrive virkeligheten i Syria med noen grad av detaljer, men det er verdt kvalmen hvis våre myndigheter, uansett mangel på følelser eller samvittighet, kan få en impuls til å handle:
- En stor del av Syrias minskende befolkning opplever total sult og mangel på medisiner.
- Over 125.000 mennesker er blitt drept . De er nå døde og borte for alltid.
- Fem storbyer og et hundretalls mindre byer og landsbyer er totalt ødelagt.
- Én million – 1.000.000 – barn har flyktet ut av landet.
- I løpet av tre dager denne uken har 40.000 mennesker flyktet ut av Kurdistan nord i Syria.
- Fem millioner mennesker er på flukt internt i Syria.
Skammelig
Hvis vi i Norge hadde opplevd noe i den fjerneste nærhet av det som skjer i Syria i dag, hadde vår argumentasjon og vår politikk vært helt annerledes.
For meg som syrer er det skamfullt å høre Høyre- og SV-lederne støtte seg til behovet for et FN-mandat, som vi vet vil bli stanset av Russland og Kina. Etter snart 20 år i Norge har jeg lært nordmenn å kjenne som snille og menneskelige personer, som helt klart ville ha puffet tomsnakkende politikere til side og gjort noe – hvis vi bare hadde skjønt hva som skjer i Syria. Hvis vi bare kunne ha brutt gjennom veggen av kyniske internasjonale maktspill og virkelig skjønt hva det dreier seg om: Å beskytte barn som våre egne mot å bli kvalt av giftgass.
USA er i ferd med å forstå det denne uken, og jeg bønnfaller norske politikere om å lytte og lære – til vi får hjertet på rett plass.
