«Liker du barn?», spør en venn overrasket en dag jeg sier at jeg liker barn. Han gjentar ikke noe annet enn det jeg sier, med pålagt spørsmålstegn. Ja, det gjør jeg faktisk. Jeg kunne ha ramset opp like mange grunner til å ville ha barn, som til å ikke ville ha barn.
En av grunnene til å ikke ha barn handler om friheten. Helt siden jeg var et ganske lite barn har jeg lengtet etter å flytte hjemmefra, etter å få leve akkurat sånn som jeg vil. Hele ungdomstiden lengtet jeg etter å bo for meg selv, å ha en hverdag som bare er min. Bevege meg i rom som bare er mine. Å få barn ville ha vært som en nedgradering, tilbake til den ufriheten det er å dele rom og tid med en familie.
Gir meg gåsehud
De siste ukene har jeg passet hunden til et vennepar som er på bryllupsreise. Selv dét har vært en berøvelse av friheten. Opp og stå, hunden skal luftes! På et eller annet tidspunkt skal den på en lengre tur. På tur lengter jeg bare tilbake til romanen jeg har avbrutt og kommet halvveis i. Hadde det ikke vært for hunden hadde jeg bare lest videre, til slutten.
Likevel holder jeg ut, for jeg vet at venneparet kommer hjem om ikke så lenge. Men tanken på å ha ansvar for en hund i femten år gir meg gåsehud. Aldri, det er ikke noe for meg. Tenk da hvordan det ville vært å ha et barn. Tusen ganger verre.
- Les også:
Dessuten: Alltid denne redselen for om noen man elsker har det bra eller ikke. Hvor er hun, hvorfor er hun ikke hjemme ennå? Har det skjedd noe? Er hun død? Eller enda verre?
Jeg liker barn
Men det betyr jo ikke at jeg ikke liker barn. Jeg forteller min venn at dette er grunner til å ha barn: Gleden over nysgjerrigheten deres, den finner man dessverre sjeldent hos voksne.
Jeg kunne ha tatt dem med på Teknisk Museum og lært dem en masse fascinerende ting om verden. Jeg kunne ha tatt dem med i stallen for å hilse på hestene. Jeg kunne ha lest til dem alle bøkene jeg selv elsket som barn, og gledet meg sammen med dem over fantastiske verdener, kirsebærdaler, drager og fugler i vinduskarmen.
Tror vi eier jorden
«Jeg trodde faktisk ikke at du likte barn», sier min venn. «Du som er så sta på at du ikke skal ha det». Det stemmer. Uavhengig av om jeg har lyst på barn eller ikke, uavhengig av om jeg liker dem eller ikke, uavhengig om jeg har lyst til å ha barn eller ikke, så finnes det en grunn til å ikke ha barn som overgår alt, som er viktigere enn min personlige hang til vin, lesero og frihet (for hvem vet, det kunne jo – gud forby – hende jeg en gang ble lei av disse tingene). Den grunnen er naturen og miljøet.
Hva jeg vil eller ikke vil er sekundært når jeg tenker på denne jorden. Denne jorden som vi mennesker har lagt under seg og tror at vi eier. Vi befinner oss i antropocen – menneskets tidsalder. Homo sapiens legger spor av seg på alle verdensdeler. Bygger, bor og tar plass – på bekostning av andre arter.
Mye tyder på at vi befinner oss i den sjette masseutryddelsen, og i motsetning til under tidligere masseutryddelser, er det nå ikke vulkanutbrudd eller meteoritter som står bak, men én enkelt dyreart.
Ekstremt høy ressursbruk
Den største trusselen for verdens arter er habitatødeleggelse som følge av arealbruk. Jo flere mennesker, jo mer areal tas. Ressursbruken til et menneske i et vestlig i-land er ekstremt høyt. CO₂-avtrykket et vestlig menneske etterlater seg på jorden er hårreisende høyt, drøyt. Selv jeg som er bevisst og lever ganske sparsommelig i forhold til andre fra min del av verden, forbruker og krever likevel min plass.
FØLG DEBATTEN: NRK Debatt på Facebook og @NRKYtring på Twitter
«Hvis du får barn, kunne du jo ha lært dem å leve nøkterne og miljøvennlige liv», sier folk til meg når jeg sier jeg ikke skal ha barn av miljømessige årsaker. Kanskje det, men avtrykket ville uansett vært større enn dersom de ikke hadde eksistert i det hele tatt. Så hvorfor ikke heller velge dét alternativet?
Jeg har allerede en stor kjærlighet
Kanskje fordi det er vanskelig for folk å forestille seg at noen mennesker allerede har en stor kjærlighet i livet? I mitt tilfelle; til naturen. Kanskje fordi det er vanskelig for folk å forestille seg at noen mennesker allerede har en fullverdig mening å leve for? I mitt tilfelle; naturens ve og vel. Kanskje fordi det er vanskelig for folk å forestille seg at noen mennesker ønsker å etterlate seg noe annet her i verden enn sitt eget kjøtt og blod? I mitt tilfelle; en beboelig og frisk planet.
Alle disse tingene veier så mye mer enn et egoistisk og primitivt ønske om å manifestere sine egne gener i et nytt menneske. Jeg får ofte høre at det er egoistisk å velge bort barn, som om vi som velger et barnefritt liv nærmest selv er barn som nekter å vokse opp og ta ansvar, når det faktisk heller er slik at det er vi som er de altruistiske.
Det er vi som velger å ikke få barn som gjør denne planeten en tjeneste. Det er vi som tar ansvar og lar være å påføre denne planeten mer smerte og ødeleggelse, både hos mennesker selv og hos de andre artene.
Kathleen Rani Hagen har skrevet et bidrag i essaysamlingen «Barnefri», redigert av Heidi H. Sveen, som kommer ut mandag 10. august.
Les også:
