Replikk

Egelands to selvportretter

Tom Egeland har skrevet en kronikk som tilsynelatende handler om Jesus og Paulus. I virkeligheten handler den først og fremst om ham selv.

Tom Egeland

Portrettet av Jesus speiler Tom Egelands (bildet) egne holdninger. Portrettet av Paulus speiler måten Egeland går frem på når han skaper sitt Jesusbilde, skriver replikkforfatterne.

Foto: Roy Kenneth S Jacobsen / NRK

I en fersk kronikk setter Tom Egeland Paulus og Jesus opp mot hverandre, og spør hvorfor konservative kristne lytter til Paulus istedenfor Jesus. Jesus var tross alt en snill mann med et budskap om medmenneskelighet og varme. Han lærte oss å omfavne alle mennesker.

Paulus, derimot, var både homofob og negativ til kvinner. Han «løftet Jesus ut av jødedommen», og var også skaperen av det vi kjenner som kristendom, til tross for at han manglet grunnlag for å uttale seg om hva kristen tro skal være.

Egeland framholder at Paulus aldri møtte den jordiske Jesus, og at historien om et møte med den oppstandne Jesus ble laget etter Paulus’ død. For å kunne mene noe om en mann han aldri hadde møtt, måtte Paulus nedtone verdien av den jordiske Jesus, og heller satse på å guddommeliggjøre ham.

LES OGSÅ: Grumsete bibelkunnskap

Jesus hevet over historien

Slik tegner Egeland karikaturer av Paulus og Jesus. Samtidig tegner han seg selv, fra to ulike vinkler. Portrettet av Jesus speiler Egelands egne holdninger. Portrettet av Paulus speiler måten Egeland går frem på når han skaper sitt Jesusbilde.

Portrettet av Jesus speiler Egelands egne holdninger.

Egelands Jesus er ikke bundet til fortiden, men snakker i nåtid om hva han vil at «vi» skal gjøre. Der Egelands Paulus er preget av sin samtids holdninger, er Egelands Jesus fri fra dette. Jesus representerer vår tids idealer om kjærlighet.

Her viser Egeland seg som en bedre historieforteller enn historieforsker, for det finnes ikke noen uttalelser fra Jesus om homofil kjærlighet eller samliv. Ved å løfte Jesus ut av hans samtid, opphøyes Jesus omtrent slik han mener at Paulus en gang gjorde det.

Egelands grums

Egeland setter søkelyset på bibelsk grums, og det kan det være grunn til å gjøre. Men ved å fjerne Jesus fra hans jødiske samtid, og samtidig overbetone skillet mellom det nye og Det gamle testamente, åpner Egeland ubevisst for noe av det farligste grumset som finnes i kristendommens historie.

Dette grumset baserer seg på forestillingen om at Jesus står i radikal kontrast til holdningene fra Det gamle testamente og de jødene som levde samtidig med ham, slik at han istedenfor kan fungere som garantist for holdningene som «vi» i dag kan være bekjent av.

Portrettet av Paulus speiler måten Egeland går frem på når han skaper sitt Jesusbilde.

Jesus blir dermed kilde til den positive selvbekreftelse som ulike «vi» gjennom historien har hatt behov for, og datidens jøder blir stående som eksponent for ulike typer grums.

Denne kontrastfortellingen kommer faktisk ganske klart til uttrykk i Egelands kronikk, når han knytter grumset i Bibelen særlig til Det gamle testamente, og til Paulus’ kultur og religion. Det Egeland her i realiteten gjør, ligner veldig på det han feilaktig tror at Paulus engang forsøkte på, nemlig å løfte Jesus ut av jødedommen.

Egelands kristendom

Ved å konstruere Paulus som antihelt og Jesus som helt, har Egeland skapt seg en kristendom som han riktignok ikke tror på, men likevel agiterer for. Til denne kristendommen trenger han både Paulus og Jesus.

Egelands Jesus gir kristendommen dens positive innhold, og representerer altså de holdningene som Egeland selv kjenner seg hjemme i. For at Jesus skal få anledning til å fylle en slik rolle, trengs imidlertid hjelp fra Egelands Paulus.

Egeland viser seg som en bedre historieforteller enn historieforsker.

For ved å skape en kontrast mellom det gamle og det nye, og ved å løsrive Jesus fra datidens jødedom, kan Egeland gjøre det han tror at Paulus engang lykkes med, nemlig å konstruere sin kristendom.

Egeland har sånn sett tegnet to selvportrett: Jesus er den som tilsynelatende ligner mest, fordi han deler Egelands holdninger. Men også Egelands karikatur av Paulus, viser seg ved nærmere iakttakelse å ha mange trekk til felles med karikaturtegneren selv. Egelands omgang med Jesus har han nemlig lært av den Paulus han selv har konstruert.