Det er mange grunner til at e-sport bør bli en del av Norges idrettshøgskoles (NIH) undervisnings- og forskningsportefølje, slik som Mia Landsem etterspør i en kronikk på NRK Ytring.
Sammenlikner vi e-sport med fotball, er det flere likheter.
Begge er globale idretter, de er blant verdens største, omsetter for milliarder og utøves av millioner av kvinner og menn, gutter og jenter – fra ypperste elite til vennegjenger som spiller på løkka eller i kjelleren.
Supportere til begge idrettene heier både på lag og enkeltspillere, og følger sine favoritter både IRL og gjennom (sosiale) medier, på ulike digitale enheter.
Noen følger sin favorittsport alene via en skjerm, andre treffes på sportsbarer eller reiser til e-sport- eller fotballarenaer.
Derfor var det kanskje ikke så rart at ekteskapet mellom disse to verdenssportene skjedde raskt og med stor utbredelse.
Allsvenskan for e-sport
Fotballklubben FC København var den første nordiske klubben som startet en egen e-sportsseksjon hvor fotballspillere og e-sportsutøvere fikk ta del av samme støtteapparat og med tilsvarende profesjonelle krav til utøverne.
Sverige, som ligger foran både Danmark og Norge når det gjelder e-sport, startet en e-Allsvenskan i 2017. Allsvenskan er Sveriges tippeliga.
Alle Allsvenskan-lag i herreklassen har også et e-sportslag som konkurrerer i e-sport gjennom en hel sesong.
Malmö by var den første by i Norden som ansatte en egen e-sport koordinator.
En av arbeidsoppgavene hans er å trekke store e-sport arrangementer til Malmö by. Det neste blir Malmö Game week.
Norge har et fotballandslag i e-sport, der fotballspillet FIFA står i sentrum.
Som Landsem skriver, er flere av disse utøverne i verdenstoppen i mange ulike typer av spill.
Disse e-sportsstjerner er forbilder, på samme måte som Ada Hegerberg og Joshua King er for fotballen, for tusentalls barn og unge som drømmer om å leve av den sporten de elsker.
Derfor bør vi involvere oss i e-sport
Vi på Norges idrettshøgskole bør involvere oss i e-sportens utvikling, både som toppidrett, breddeaktivitet og som kultur- og samfunnsfenomen.
Men vi må oppklare en stor misforståelse om Norges idrettshøgskoles samfunnsoppdrag.
Vi utdanner ikke en eneste toppidrettsutøver i vedkommendes idrett!
På høgskolen har vi enkelte toppidrettsutøvere med såkalt toppidrettsstatus som får en tilpasset studiegang for å kombinere toppidrett og høyere utdanning.
NIHs studenter utdanner seg i all hovedsak til alt fra kroppsøvingslærere og trenere til idrettsmedisinere og idrettsfysioterapeuter ved å ta en bachelor-, master- eller doktorgrad i idrettsvitenskap.
Det er altså ikke mulig å ta en grad i langrenn, fotball, alpint eller e-sport.
Vi forsker gjerne på e-sport
Selv om e-sport så langt ikke står på pensum, er Norges idrettshøgskole godt rustet når det gjelder den kompetansen Landsem etterspør, med våre idrettspsykologer, managere, fysioterapeuter og analytikere.
Vi har unike muligheter til å forske på e-sport fordi institusjonen har kompetanse på bredden i hele det idrettsvitenskapelige fagfeltet.
Dessuten har vi et helt unikt psykologilaboratorium som er optimalt egnet for å bedrive forskning på selve utøvelsen og ferdighetsutviklingen av e-sport.
Så spørsmålet er ikke om e-sporten behøver Norges idrettshøgskole (NIH) og Norges idrettsforbund (NIF).
Det handler snarere om at NIH og NIF behøver å engasjere seg i e-sportens utvikling.
Velkommen til en videre prat, Mia.
