Smak litt på ordet skabb. Skam, uhygienisk, fattigdom. Alle er ord som popper opp, også hos meg. Men det er det langt derifra!
Jeg våger å påstå at jeg har et rent hjem og grei inntekt. Vår familie har heldigvis en ordnet økonomi. Heldigvis har jeg de pengene det koster å gjøre oss friske. I hvert fall for denne gang. Hadde jeg ikke hatt det og møtt på dette ordet i form av små inntrengere på kroppen, da hadde jeg sittet fint i det.
Hvorfor er det sånn her i Norge? Hvorfor er det bare de med god økonomi som skal få råd til å bli kvitt dette udyret?
Vi er en familie på seks. Medisinene gis i forhold til vekt. Vi er alle normalvektige, unntatt min mann, som ligger litt over normalen.
For to behandlinger har jeg betalt nesten 9000 kroner til sammen for en kombinasjon av piller og kremer til hele familien, som var det vi ble anbefalt.
Noen eksperter anbefaler behandling i to omganger, andre mener en runde holder. Noen anbefaler både salve og tabletter og noen ikke. Prisen kan variere noe, men kjempedyrt er det uansett. De sprikende rådene er dessuten et annet kapittel til frustrasjon i denne historien.
For hvem vil bruke så mye penger om man ikke må? Og hvem tør å ta sjansen på å la være? Selv om det koster skjorta.
Alt for at mine barn – og vi voksne – skal slippe å klø oss i hjel.
Det klør nemlig overalt, spesielt i lyske/rumpe. Som tenåring er det flaut å fortelle slikt til mamma.
Jeg har våkna av at tenåringen ligger og griner fordi h*n er så sliten, frustrert og har vondt. Den ene natta sovna h*n ikke før halv seks om morgenen av ren utmattelse.
Greia med skabb er at det tar lang tid før du vet du har blitt smitta. Faktisk mellom tre og seks uker. På den tiden klarer man fint å smitte andre.
Vi vet hvor smitten kommer fra i ett ledd bakover. Den familien får også behandling. Vi vet også om en familie vi har smittet, men det kan godt være flere, selv om ingen av dem har fått symptomer ennå.
Jeg har gjort det man skal, og ringt rundt til de som kan ha blitt smittet. Det var en ringerunde jeg gjerne skulle vært foruten. Folk skygger banen med en gang. Og jeg skjønner dem.
Jeg vet også om en familie som har fått smitte fra samme sted som vi fikk smitten. Den familien får ikke behandling. De har ikke penger til det.
Jeg har gått til det drastiske skrittet at jeg har bedt mitt barn holde seg unna en venn frem til jeg vet at den familien har fått behandling. Slikt skjærer dypt i mammahjertet, men jeg har rett og slett ikke råd til enda en omgang med medisiner.
På apoteket hadde jeg en lengre samtale med ei som jobba der. Denne problemstillingen var absolutt ikke ukjent. De kunne fortelle om mange familier som rygga ut, uten medisiner, da de hørte prisen. Eller de kjøpte bare til den i familien som hadde symptomer. Men med skabb hjelper ikke det.
Hele familien må behandles, samtidig! For igjen, det tar tre til seks uker før du vet om du er smitta. Så om kun én tar medisiner, så kan du risikere at det senere dukker opp hos et annet familiemedlem. Den ene som først fikk behandling, kan også bli smitta en gang til. Og så har du det gående.
Den apotekansatte kunne fortelle at det var mye folk innom for tiden som ville ha tak i denne medisinen.
Det skremmer meg. Jeg ante faktisk ikke at dette var et problem her i Norge. Men det skjønner jeg nå. Og med en så høy pris på behandling, er jeg ganske sikker på at dette blir et kjempeproblem om ikke altfor lenge. Det skremmer meg enda mer.
Så, helseminister Bent Høie. Her i Norge, hvor vi kjemper for likestilling og likeverd. En liten håndsrekning fra dere som kan gjøre behandlingen billigere, er det veldig vanskelig å gi?
For hjelpe meg om vi får dette en gang til.
Det vet jeg ikke om hverken psyken eller lommeboka mi tåler.
(Innlegget publiseres anonymt av hensyn til familien. NRK kjenner identiteten til forfatteren)
