Rapporten «Transnasjonal oppvekst» har denne uka satt i gang en debatt om norsk skole- og integreringspolitikk.
Rapporten slår fast at over to hundre norsk-somaliske barn er på lange utenlandsopphold i Somalia, Kenya, Egypt og Storbritannia.
Det er urovekkende når barn blir sendt ut av landet mot deres vilje og det blir en stor integreringsutfordring når barna kommer tilbake til Norge. Barna mister raskt elementær norsk og store deler av norskopplæringen. Dette fører igjen til at barna sliter med deltagelse i den norske skolen og det norske samfunnet ved retur.
Forebyggende arbeid er avgjørende
Det er for store konsekvenser ved denne praksisen til bare å følge opp med reaksjoner i etterkant.
Forebyggende arbeid er helt avgjørende. Barnehage, skole, helsestasjon og barnevern må alle følge opp, forklare om rettigheten til grunnopplæring og omsorg, og konsekvensene det vil få når barna returnerer og skal tilbake i skoleverk eller arbeidsliv uten gode nok norskferdigheter.
Det handler om å bygge foreldrenes omsorgskompetanse. For at barn og unge ikke skal føle seg rotløse og utenfor, er det viktig med trygge foreldre som kan gi barna støtte og hjelp.
De innvandrerorganisasjonene, foreldrenettverkene og moskeene er blant dem som også må bidra med interninformasjon for at foreldrene ser verdien av en trygg oppvekst i Norge og god språkopplæring. Disse nettverkene har stor påvirkningsmulighet.
Må bygge tillit
Men vi må også spørre oss hvorfor foreldrene føler at løsningene på problemene i Norge ligger i hjemlandet de flyktet fra? Det er jo et paradoks i seg selv. Mange foreldre opplever en distanse til det norske samfunnet fordi de selv ikke er integrert.
Derfor er det også viktig å bygge et tillitsforhold mellom foreldrene og skole, barnehager og barnevern. Det er ingen tvil om at mange med minoritetsbakgrunn har et dårlig og mangelfullt inntrykk av det norske barnevernet.
SE OGSÅ: NRK Brennpunkt: «Barnediplomatiet» (8. april)
Vi må vurdere lovendringer
Norske barn har rett til skolegang. Vi hører om at foreldre tar barna ut av skolen selv om de har fått avslag på søknad om fravær. Videre er det flere barn som sendes ut mot sin vilje. Dette er å anse som omsorgssvikt.
Vi må derfor ved lov hindre at barn blir sendt ut av landet mot sin vilje. Blant annet bør man vurdere å endre barnevernslovens jurisdiksjonsbestemmelse. Endringen vil ha størst betydning i saker der det kan treffes vedtak om omsorgsovertakelse for barn som ikke lenger oppholder seg her, men som er bosatt i Norge. Barnet beholder altså bostedet selv om det har forlatt landet.
I rapporten tas det også til orde for at passloven bør gjennomgås med sikte på muligheten å gi barn rett til nødpass når de ufrivillig er etterlatt i utlandet.
FØLG DEBATTEN: Ytring på Facebook
«Kulturrehabilitiering»
De aller fleste foreldre ønsker det beste for barna sine. Dette gjelder også foreldre med innvandrerbakgrunn.
Rapporten «Transnasjonal oppvekst» viser at det er særlig fire begrunnelser som trekkes frem for å vurdere opphold i utlandet for sine barn: familieanliggende, skolegang, disiplinering – og religion, kultur og språk.
Jeg mener man kan anta at den reelle begrunnelsen er sammenblanding av disse fire punkter og at ordet «kulturrehabilitering» sånn sett er ganske oppsummerende. Jeg mistenker at foreldrenes misnøye med norsk skolepensum sjelden er hovedårsaken til utenlandsoppholdet.
Trygg oppvekst i eget hjem
Kjennskap til egne røtter og kultur er positivt. Men det bør skje i hjemmet og i lokalsamfunnet under det barna opplever som trygge og forutsigbare rammer.
Å bo alene – og i flere tilfeller ufrivillig – i hjemlandet til sine foreldre kan gi en stikk motsatt effekt.
