Du tar feil, Støre

Sjelden har Arbeiderpartiets mistillit mot foreldre blitt klarere formulert.

Kjell Ingolf Ropstad

Arbeiderpartiet argumenterer med at styrking av barnefamilienes økonomi, tid og valgfrihet truer arbeidslinja. De ønsker seg tilbake til de åtte årene med rødgrønn regjering da disse ytelsene gikk ned år for år, skriver nestleder i KrF, Kjell Ingolf Ropstad.

Foto: Berit Roald / NTB scanpix

Ap-leder Jonas Gahr Støre beklager seg over KrFs gjennomslag i familiepolitikken i Aftenposten 1. desember. For det første, har KrF mer enn doblet engangsstøtten. For det andre, har KrF for første gang på over 20 år fått gjennomslag for en økning i barnetrygden. For det tredje, og aller mest alvorlig: KrF har sørget for økt kontantstøtte til de foreldre som vil være hjemme med ettåringen sin.

Støre argumenterer med at en slik styrking av barnefamilienes økonomi, tid og valgfrihet truer arbeidslinja, og ønsker seg øyensynlig tilbake til de åtte årene med rødgrønn regjering da disse ytelsene ble redusert år for år.

Satser på familien

Foruten at dette er et oppsiktsvekkende gjennomslag, er dette knapt noe nytt. KrF er stolt over å ha fått til bedre ordninger for familiene. Familien er det viktigste fellesskapet i samfunnet, og den grunnleggende rammen for barns oppvekst. Politikken bør derfor støtte familiene og foreldrene, ikke overstyre dem.

KrF vil legge til rette for mer tid med barna, framsnakke foreldrerollen, muliggjøre ulike omsorgsformer og styrke barnefamilienes økonomi. Vi mener faktisk at alle politiske beslutninger bør testes ut fra hvilke konsekvenser de får for familien. Å satse på barna og familiene er den beste investering et samfunn kan gjøre.

Å satse på barna og familiene er den beste investering et samfunn kan gjøre.

Støre mener at når norske foreldre får økt barnetrygd, engangsstøtte og kontantstøtte svekkes motivasjonen til å jobbe. Videre sier han at han skulle gjerne hatt dem som «lar seg friste av store kontantytelser» i jobb, blant annet fordi «de og barna deres har nytte av at de deltar i fellesskapet».

Frihet til å velge

Sjelden har Arbeiderpartiets mistillit mot foreldre blitt klarere formulert. Men, Støre tar feil. Når norske foreldre velger kontantstøtte så er det sjelden pengene som frister, heller ikke skyldes det manglende arbeidsmotivasjon.

De tar rett og slett det valget de tror er best for dem selv, familien og for deres barn. Kontantstøtten gjør riktignok det mulig for flere å ta et slikt valg. Med Arbeiderpartiets politikk ville kun de rikeste fått en slik valgfrihet.

Det er heller ikke slik at foreldre som anser at deres barn har best av å være litt lengre hjemme, ikke deltar i fellesskapet. For det første, gjør de som driver omsorgsarbeid hjemme en flott innsats for fellesskapet. For det andre, legger Støre til grunn et uhyrlig trangt fellesskapssyn, dersom det er kun de som er i inntektsgivende arbeid som deltar i fellesskapet.

Familien taper

Dessverre er dette holdninger som har utbredt seg raskt bare i løpet av få år. I dag er det blitt gjengs blant politikere og kommentatorer å mene at det nærmest er skadelig for et 15 måneder gammelt barn å være hjemme med mamma eller pappa. De frarøves «barnehagefellesskapet», for å bruke byrådsleder i Oslo Raymond Johansens nye fyndord.

Familiefellesskapet legges det derimot lite vekt på, og vi har fått en merkbar klimaendring i offentligheten når det gjelder synet på foreldrene som omsorgspersoner. Unge foreldre opplever spørrende blikk, og føler de må forsvare seg dersom de venter med å sende minsten i barnehagen.

De som driver omsorgsarbeid hjemme gjør en flott innsats for fellesskapet.

Like bekymringsfullt er det når særlig kvinner opplever å bli satt spørsmålstegn ved, dersom de velger å gå inn i krevende lederstillinger i småbarnsfasen.

Unge prioriterer annerledes

Familier og foreldre bør få bestemme selv, og uansett hva de velger bør de slippe anklager om at de har valgt feil eller at de ikke deltar i fellesskapet. Makten over hverdagen skal ligge så nært de berørte som mulig. KrFs familiepolitikk handler om å kjempe for familienes rom i samfunnet.

Samtidig tror jeg vi ser konturene av en ny generasjon av mammaer og pappaer som nekter å akseptere at arbeid alltid skal gå foran familien, som vil kreve mer fleksibilitet når det gjelder arbeidstider og som ønsker større muligheter til å jobbe hjemmefra. Ikke minst bør det være en forståelse for at man arbeider mer og mindre i ulike deler av livet, og kanskje særlig når barna er små.

Denne generasjonen foreldre får ingen støtte fra Arbeiderpartiet. KrF skal stå på deres side og fortsatt arbeide for rause ordninger for familiene.