Den unge gutten som raner i Oslo sprer redsel på gata og blir sett på som en skam for samfunnet. Han defineres som samfunnstaper, en dårlig innflytelse, og ødelegger det gode bildet av trygge Norge. Men hvem er denne raneren og hvem eier denne skammen?
Den unge raneren er som regel gutt mellom 14 og 23 år. Han har i de fleste tilfeller bosted på østkanten (men ikke nødvendigvis). Han kommer fra et «normalt hjem» der økonomien rekker til det nødvendigste. Han har en eller flere søsken, og foreldre med god forståelse for kultur og etikk.
Hans hverdag består av streng grensesetting hjemme og mye dødtid som han bruker med «gode» venner. På skolen har han karakterer til bestått. Dersom han går på skole. I noen tilfeller har han også prøvd å jobbe, men mangler gnisten i hverdagen.
SE DEBATTEN: Denne ukens episode handlet om ungdomsranene i Oslo.
Udekte behov
Vi kan si mye om raneren. Men han er et menneske med sterke følelser og en rekke udekte behov, ikke helt ulik deg og meg. Han er oftere og oftere mørkhudet eller av østeuropeisk opphav. Som regel er han født i Norge. Og har norsk statsborgerskap.
I de tilfeller raneren er en dublin-flyktning eller en overårig innreisende asylsøker, har han en annen agenda og kan være fri for normer, etikk, skam osv. Han har ingen å miste ansikt overfor og er generelt farligere, også for barn.
Den «normale» raneren har vi sett i mange år og forskjellen fra da til nå er at dagens raner blir mer og mer lik den mer brutale, overårige asylsøker-raneren. Denne trenden er skremmende og farlig dersom den får utviklet seg fritt.
FØLG DEBATTEN: NRK Ytring på Facebook.
Materiell kultur
Hvordan og hvorfor blir man en raner? Hvem har sviktet? Hvem kan hjelpe?
Noe av forklaringen kan ligge i at det er tøffere å følge med på den voksenskapte trenden, at alle må ha en dyr iPhone eller pc for å være inn. Der merkeklær som Moods of Norway og Tiger skaper det vellykkede menneske. Den fysiske aktiviteten er treningsstudioer, og andre betalte eller organiserte aktiviteter. Kommunikasjon foregår på sosiale medier der ubehag og trusler kan fremmes fra gutterommet. Kravene blir større og utdanningen tøffere. Vi har skapt et travlere samfunn med lite tid til oss selv. Drømmen om hus, bil og hund tar ifra oss den tiden vi skal bruke med våre barn.
Kom med tiltak, Erna
Men hvem kan hjelpe? Det er lett å si, som statsminister Erna Solberg sa mandag, at innvandrerforeldrene selv må komme på banen. Men ikke alle er like godt rustet til det. Selv Ola Nordmann kommer til kort når det gjelder noe så enkelt som leksehjelp hjemme. Våre barn er langt forbi oss allerede i 12-årsalderen. De har forbilder utenfor hjemmet og drømmer og ambisjoner utenfor vår tankeverden. Vi har lite å tilføye dem. I mange innvandrerhjem er barna mere kunnskapsrike og utadvendte enn foreldrene selv. Men raneren ligger som regel etter sine jevnaldrende skolekamerater.
Alle snakker stort om verdiskapning, vår største verdi er våre barn og det er i dem vår investering bør ligge. Fra alderen hvor ranene begynner og utover blir kløften mellom barn og hjem, barn og skole større og større. Men det er ikke slik at foreldre ikke vil støtte sine barn eller at de ikke vil hindre dem i å bli kriminelle.
Det blir for lett å være Erna Solberg og si at foreldrene må ta ansvar. Hun må komme med konkrete tiltak.
Å bli raner er ditt eget valg. Ingen velger det for deg. Men mye kan gjøres for at den enkelte ikke ser det som sitt eneste valg. Det er helheten som svikter. Både den som begår ranet og dem som kunne forhindre det valget. Mye kan endres med tidlig veiledning, støtte, tillit, omsorg og synlighet. Ungdommen trenger synlige voksne veiledere, ikke vektere. De sliter allerede og har mangel på ressurssterke voksenmodeller i sin umiddelbare nærhet.
Politiske valg
Det letteste politiske grepet man kan ta er for eksempel at forebyggende tiltak, som fritidsklubber, frivillige organisasjoner og andre institusjoner må styrkes. At tverrfaglige tiltak verdsettes med økte budsjetter. At politiet får mer ressurser, slik at vi får mer synlig politi og raskere oppklaringer i saker. At henleggelser unngås.
Målet må ikke være å straffe den enkelte, men å sørge for at han ikke begår sin første feil. Vi må oppfordre flere innvandrerforeldre til å gå natteravn i egne områder og bydeler. Foreldre må få oversikt over hvem deres barn er sammen med og å ha kontakt med foreldrene til barnas venner. Og ha oversikt over hvor de oppholder seg.
Ta kampen, stille
Men noen har for lengst krysset denne etiske grensen, har begått sine første forbrytelser. Og de må stoppes og hjelpes tilbake. Ingen av disse vil snu før de møter konsekvensene selv. Er de over 18 må de bøte for sin ugjerning og samtidig tas vare på som individ og veiledes over på rett kjøl. De yngre må om mulig møte ubehaget sammen med foreldrene og deres ofre. Her kan for eksempel konfliktrådene være riktig innstans.
Vi må få til flere og tidligere bekymringssamtaler, individuell- og gruppeveiledning for foreldrene. Også de med små barn. Vi må slutte å true foreldrene med Barnevernet. Barn skjemmes mest når deres nærmeste kjenner på skammen sammen med dem.
Vi kan fint skape et stort ubehag og gi inntrykk av at ransbølgen er et uhåndterlig fenomen og snakke stort om at alle må ta sitt ansvar. Dette vil bare gagne de som trenger å søke midler eller de som trenger å få oppmerksomhet. Ransbølgen bør bekjempes i det stille, på individplan.
FØLG DEBATTEN: @NRKYtring på Twitter.
De voksnes ansvar
Som voksne har vi et ansvar for å sørge for at barnet ikke ødelegger sine muligheter. Og vi har et ansvar for at våre eldre ikke blir unødig skremt av å gå ut i sitt nabolag. Ved å synliggjøre problemet normaliserer vi det, og gir inntrykk av at det er noe alle i den alderen gjør og at det er ute av kontroll.
En raner ser som regel bare gevinsten når han raner. Han er blottet for medfølelse og forståelse for tapet og den psykiske påkjenningen et offer påtar seg og må leve med i mange år fremover. Inntil raneren selv en dag kjenner på sin redsel og evt. skammen som familien må se i øynene når sannheten kommer frem.
Hva med oss foreldre? Unngår vi konfrontasjon med våre egne barn fordi vi kommer til kort? Overser vi barnas adferd for ikke å måtte prestere selv? Later vi som om vi ikke har sett den dyre jakken eller iPhonen? Er det en gevinst for meg som forelder å slippe å kjøpe det selv?
Å tro at barna over tid vil endre seg, er for naivt. Som foreldre må vi innse at også vi trenger veiledning og hjelp utenifra iblant. Dette gjør oss ikke til dårlige foreldre, men kan styrke oss i måten å gi omsorg på.
Denne skammen for at ting har gått galt eies av deg og meg. Vi i fellesskap kan og må ta ansvaret for det vi kunne ha gjort og som vi ikke gjorde da det var nødvendig.
Og til slutt til deg som selv er raner: Det er mulig å snu, og det finnes hjelp. Ta kontakt med meg på em@konflikttilsamarbeid.no, så skal jeg hjelpe deg videre.
