Hopp til innhold
Kronikk

Du kan alltid bli betre

Eg blei overlege i psykiatri som 31-åring. Men det var ikkje godt nok.

Jeswanthiny P. Mayooran

Nye mål er sjølvsagt med min bakgrunn. Ingenting blir godt nok, skriv kronikkforfattaren.

Foto: Emayavan Kanesamoorthy

Der ringer vekkarklokka mi. Presis klokka 04.45. Ut av senga, på med kleda og rett på trening. Må jo rekke det før jobb.

Dette er det nye kravet eg har sett for meg sjølv. Eller kanskje eg heller skal kalle det «det nye forbetringstiltaket» for å bli eit enda betre menneske.

Eg er psykiater, ja vel, men kva blir neste steg? Nye mål er sjølvsagt med min bakgrunn. Ingenting blir godt nok.

Mykje i oppveksten min har gjort meg til ei «klassisk flink pike»: skuleflink, fort ferdig med spesialistutdanninga og har alltid gjort det «rette» mot samfunnet og foreldra mine.

Det var mykje som blei bestemt for meg i svært ung alder.

Vi som andregenerasjons innvandrarar, har vi fått livet «servert på eit fat», og det minste vi kan gjere, er å leve det «riktig».

Men kva gjer dette med den psykiske helsa vår? Det å alltid kjenne at ein aldri er god nok? Eg er psykiater og liksom spesialist i dette. Men over 30 år har gått, og eg spring framleis etter å nå eit nytt tog.

Til den dag i dag, har eg ikkje klart å reservere eit sete ein gong. Aldri kvile, alltid vidare.

«Tenk på alt vi har gått gjennom for å gje deg eit godt liv. Det einaste du treng å fokusere på er studium. Slik var det ikkje for oss». Dette er ikkje framande ord. Korkje for meg eller mange andre i min generasjon.

Eg kan hugse tilbake til barneskulen. Draumen om å bli forfattar. Eg hadde til og med laga min eigen bokserie, som eg var så stolt av. «Lille Gul og vesle Blå».

At eg valde psykiatri møtte mykje motstand i heimen min.

Om nokon spurte meg kva eg ville bli når eg blei stor, var svaret «forfattar». Men med åra skjønte eg at det ikkje var eit heilt akseptabelt svar. «Ein kan ikkje leve av å vere forfattar. Men du kan kanskje skrive ved sida av eit skikkeleg yrke.»

Ubevisst var det mykje som blei bestemt for meg i svært ung alder.

Misforstå meg rett; psykiatri er det beste som kunne ha skjedd meg. Men at eg valde psykiatri møtte også mykje motstand i heimen min.

Å bli psykolog var ikkje godt nok, men lege var bra. Men helst skulle eg blitt kirurg, ein «ordentleg lege med autoritet» og ikkje ein «stussleg psykiater». Hmm ... ikkje rart at kunnskap om og interesse for psykisk helse er såpass liten hos mine kjære førstegenerasjons innvandrarar.

Mykje hardt arbeid ligg bak den tittelen eg har i dag. Det veit eg. Men det å vere tilfreds der eg er, det har eg framleis ikkje kjent på. «Kva er ditt neste steg?» er alltid eit spørsmål som snik seg fram. Ingen i min kjære barndomsheim snakka om å feire då eg stolt fortalde at eg var blitt legespesialist.

Eg sit med eit tomrom som eg gjerne skulle fylt med aksept.

For meg har mykje av dette gjort at eg sit med ei tomheit, eit tomrom som eg gjerne skulle fylt med aksept og ros frå dei som har lagt mykje til rette for at eg har kome dit eg er.

Korkje førstegenerasjons innvandrarane eller samfunnet elles kan forstå dette fullt ut, denne identitetsklinsjen, eller det å føle seg pusha, dømd og mindre verd frå alle kantar.

Frykta for å bli utlendingen utan status eller utdanning er nok det verste som kan skje. Målet er å bli den «perfekte utlendingen», den som passar inn, og gjer det som dette samfunnet krev. Slik er vi lært opp til å tenkje.

Då eg publiserte ein artikkelen i ei av Noregs største aviser, var spørsmålet tilbake «Når skal du publisere noko internasjonalt?». Når er det eigentleg godt nok? Når er eg eigentleg god nok?

Foreldra våre har sin bagasje, sine sår og sine traume.

Eg trur aldri eg kjem til å få eit skikkeleg svar på desse spørsmåla. Men det eg derimot har skjønt, er kor dette kjem frå, og dei det kjem frå, og dei har enorm makt over meg. Men heldigvis modning og alder set mykje i perspektiv, og det kan vere til hjelp.

Det er fullt mogleg at eg langt ut i vaksenlivet kjem til å kjenne på dette at «ingenting er godt nok». Men så blir det opp til meg sjølv å nøste opp i det, så eg kan leve eit fredeleg liv med meg sjølv.

Foreldra våre har sin bagasje, sine sår og sine traume. Eit langt og vanskeleg liv før vår tid. Men korleis kan vi lettare kome inn på dei? Vanskeleg å seie.

Aldri er du brun nok. Aldri er du kvit nok. Aldri er du nok.

Førstegenerasjonsinnvandrarane har sine grunnar for å reagere som dei gjer, og for å oppdra barna sine som dei gjer. Så må vi, andregenerasjonsinnvandrarane, finne vår måte å oppdra våre barn på.

Ingenting blir godt nok.

Eg har ein liten gut på snart to år. Å få sitt eige barn set min eigen oppvekst i perspektiv, på godt og vondt. Det er mykje eg tenkjer eg skal gjere annleis som forelder. Men om eg får det til? Usikkert. Svært mykje ligg til rette for at eg skal kunne gjere ting på andre måtar.

Så eg bøyer meg i støvet for det mine foreldre har gått gjennom, skapt og forma for at eg skal ha betre føresetnader enn det dei hadde. Ingen tvil om at eg er takknemleg, og at den kjensla overgår alt det andre eg kjenner på.

Tida får vise kva eg sjølv får til i denne rolla.