Kronikk

Du får sjø av meg og jeg får skatt av deg

Når oppdrettere slår seg til langs norskekysten får de bruke våre viktigste narturressurser, som store sjøområder. Dette må lokalsamfunnene få mer penger for enn i dag.

Oppdretsslaks

Dersom ikke oppdrettskommunene får del av de verdiene som skapes kan en heller ikke forvente at det legges til rette for nye arealer og ny vekst, skriver kronikkforfatteren.

Foto: Terje Bendiksby / NTB scanpix

Stortinget diskuterer nå hvordan storsamfunnet best skal legge til rette for at Norge kan ta ut potensialet i norsk oppdrettsnæring, samtidig som oppdrettsnæringa kan ta et større samfunnsansvar.

Da er det viktig at resultatet ikke blir en skatt som forsvinner i statskassen, men at midlene går til kommunene som er vertskap. Det vil gi bedre rammer for næringen og gjøre næringen til en enda sterkere samfunnsbygger.

Gi tilbake

Oppdrettsnæringens bruk av felles lokale naturressurser har gitt grobunn for en årelang diskusjon om hvordan lokalsamfunn kan bli kompensert for bruk av store areal og verdifulle ressurser. I 2015 vedtok Stortinget å opprette Havbruksfondet.

Havbruksfondet mottar penger fra salg av nye oppdrettskonsesjoner og inntektene fordeles med 70 prosent til vertskommunene mens resten er fordelt mellom fylke og staten.

Det er i utgangspunktet vel og bra, men det betales altså kun for nye konsesjoner. Det er dermed et system som er basert på og avhengig av evig vekst. De høye konsesjonsprisene gjør det også vanskelig for lokalt gründerskap, små aktører og nye som ønsker å slippe til. Kort og godt fordi man ikke kan konkurrere i de høye budrundene mot internasjonale og børsnoterte storkonsern.

Havbruksfondet slik det fungerer nå har heller ingen mekanisme som sørger for at eksisterende konsesjoner gir inntekter. Det betales derfor ikke for bruken av de eksisterende konsesjonene.

Betale for bruk av naturressurser

Det er derfor svært positivt at Stortinget nå legger opp til at det også skal betales for den løpende bruken av naturressurser, og at det skal betales av eksisterende konsesjoner også.

Sjøareal er et av de viktigste knapphetsgodene for vekst i produksjon.

Det er flere forskjellige måter å løse dette på. Stortinget skal i løpet av de kommende dagene behandle to av dem. Den ene er basert på et forslag fra SV om produksjonsvederlag, den andre er regjeringens eget forslag om en grunnrenteskatt.

For oss som representerer vertskommunene mener vi SVs forslag er godt og gjennomtenkt. Det imøtekommer et mangeårig krav fra kommunene og må få sin endelige løsning nå, som foreslått med virkning senest fra 1. juli neste år.

Dersom Stortinget kommer til at regjeringens forslag er det beste, er det viktig at det nye vederlaget blir utformet på en måte som legger til rette for effektiv ressursbruk i havbruksnæringen, miljøvennlig produksjon og kompensasjon til lokalsamfunnene som er vertskap og gir opp areal.

Midlene må gå lokalt

Det må sikres at midlene ikke forsvinner inn i statskasse, men faktisk går til å bygge lokalsamfunn, til beste for å både kystkommunene og oppdrettsnæringen der.

En slik utforming vil gi insentiver til berørte kystkommuner, slik at det blir lagt til rette for bruk av areal langs kysten. Det vil også gi oppdrettsnæringen en rolle som samfunnsaktør og samfunnsbygger, og sikre den et bedre tilbud i kommunene de faktisk er i.

Slik tilrettelegging er en forutsetning for at oppdrettsnæringen kan ta ut det forventede potensialet om en femdobling av omsetningen innen 2050.

Ingen penger, ingen vekst

Sjøareal er et av de viktigste knapphetsgodene for vekst i produksjon. Arealet kan ikke flyttes, det ligger i kystkommunene.

Dersom disse kommunene ikke får del av de verdiene som skapes på grunnlag av beslag og bruk av kommunale sjøarealer, kan en heller ikke forvente at det legges til rette for nye arealer og ny vekst.

Vi forventer at Stortinget nå griper sjansen til å skape et system som både er miljømessig og økonomisk bærekraftig over tid.

Det må således være i både næringens og statens interesse at kommunene får en rimelig andel av de verdier som skapes i sjøallmenningen, både på grunnlag av vekst og produksjon.

Midlene fra det nye vederlaget må i størst mulig grad gå til kommunal sektor, i tråd med hvordan dagens eksisterende havbruksfond er utformet.

Dersom fordelingsnøkkelen skal endres, mener vi man bør se på muligheten til å inkludere andre felles oppgaver for samfunnet som berøres av oppdrettsnæringen, for eksempel arbeid med villaks og marin forsøpling. Å gjøre det nye vederlaget til en ren fiskalavgift for staten vil være svært uheldig.

En ren fiskalavgift vil være ødeleggende for næringens oppslutning og legitimitet. Det er ingen tjent med. Det er derfor viktig at det nye vederlaget utformes med nennsom hånd, gjerne i et utvalg nedsatt av Nærings- og fiskeridepartementet, der både næringen og berørte kommuner er representert.

Vi forventer at Stortinget nå griper sjansen til å skape et system som både er miljømessig og økonomisk bærekraftig over tid, og som gjør at vi som lever våre liv i kystsamfunnene fortsetter å være stolte ambassadører for en av Norges viktigste framtidsnæringer.