Tiltakene mot sykefravær lider av tilfeldig og lite systematisk evaluering. Men hvor viktig er effekten av tiltak, så lenge partene i politikk og arbeidsliv er enige?
Da Dagsrevyen intervjuet statssekretær Norvald Mo i saken om «Raskere tilbake» denne uken, sa han blant annet følgende om effekten av tiltakene for å hindre at sykmeldte blir langvarig borte fra arbeidslivet: « Vi har ikke sikker kunnskap om det gjennom tidligere evalueringer, det er riktig. Men det er bred tilslutning blant alle partene i arbeidslivet at dette har vært viktige tiltak. Det er tverrpolitisk oppslutning om at dette er tiltak man ønsker».
Det er altså et argument i seg selv at det er enighet om tiltakene. Ja, enigheten er så viktig at effekten og kunnskapen om dem nærmest er av sekundær betydning. Men så lenge vi har råd til stort og smått, er vel ikke det noe problem?
Raus statskasse
For partene i arbeidslivet er det et lite problem, ettersom staten betaler den desidert største andelen av alle tiltakene som skal få ned sykefravær, og få folk i arbeid. Jo mer enige partene er om tiltakene, desto mindre er risikoen for at det dukker opp kostnader hos arbeidstakere eller arbeidsgivere.
Lørdag skrev LO-lederen og NHO-sjefen et felles innlegg i Dagens Næringsliv, der de lovpriste IA-avtalen. De trekker frem resultater som strengt tatt må regnes som minimum i et samfunn som det norske, og understreker en enighet som er nesten umulig å bryte inn i med kritisk kunnskap.
For opposisjonen er problemet også begrenset. En raus statskasse gjør at de, i mye mindre grad enn i andre land, trenger å ta belastningen med å foreslå å avslutte tiltak som ikke har påvist effekt. Det er enklere å foreslå nye, egne tiltak, på toppen av de gamle. Evnen til å vise handlekraft blir viktigere enn å sortere ut hva som virker, og jobbe for mer av det. Ingen partier trenger for eksempel å gå den tunge veien om å foreslå kutt i sykelønn, for å få råd til andre sykefraværstiltak.
Høyre skriver i sitt program at partiet vil prioritere tiltak som virker, ikke minst innen "Raskere tilbake". Da er det fristende å forvente at nettopp forskning og evaluering av tiltak er et stort tema. Det glimrer imidlertid med sitt fravær i listen over prioriteringer i partiets alternative statsbudsjett.
Jernfirkant
Dermed har vi en jernfirkant, bestående arbeidsgiverne, arbeidstakerne, regjeringen og opposisjonen, som lever godt med at det stadig bevilges nye penger til tiltak uten påviselig effekt. Derfor kan regjeringen bevilge 750 nye millioner til «Raskere tilbake» uten at noen stiller spørsmål ved det. Det finnes jo indikasjoner på at flere av tiltakene virker, så hvorfor ikke bare kjøre på for en god sak?
Spørsmålet må stilles, og svaret bør interesse alle som betaler skatt, og som betaler regningen for alle de gode formålene. Vi kan oftere spørre hva vi vet om effekten av all politikken som føres.
FØLG DEBATTEN: Ytring på Facebook
Inkluderende arbeidsliv
Seniorforsker ved Folkehelseinstituttet, Arnstein Mykletun, skrev en kronikk med dette utgangspunktet her på Ytring i juni. Om IA-avtalen, avtalen om inkluderende arbeidsliv, skriver han blant annet:
«Når man gjør så mye forskjellig uten god kunnskap om hva som virker, får man sannsynligvis en blanding av effektive tiltak, skadelige tiltak, og tiltak som ikke har noen effekt».
Og videre: «Problemet er at vi fra forskerhold vet ganske lite om hva som er hva. Det har ikke vært tradisjon for å analysere årsaker til manglende måloppnåelse, eller se kritisk på virkemidlene».
Mykletun deltok i arbeidet med en rapport, bestilt av Arbeidsdepartementet, som undersøkte hva vi vet om effekten av tiltakene i IA-avtalen. Konklusjonen er at graderte sykemeldinger virker, men at vi for øvrig vet alt for lite om den lange listen med tiltak. Gruppen etterlyser blant annet kunnskap om effekten av prestisjeprosjektet «Raskere tilbake». De savner en helhetlig evaluering av prosjektet. Kunnskapen om «Raskere tilbake» bygger på erfaringer med enkelttiltak. På bakgrunn av dette bevilger regjeringen 750 nye millioner til «Raskere tilbake» – etter sigende fordi det virker. Men, igjen, kunnskapen som beslutningen er tatt på bakgrunn av er skrinn.
FØLG DEBATTEN: Ytring på Twitter
Faktisk og politisk virkning
Politikk handler om mer enn det som faktisk virker i forsøket på å løse samfunnsproblemer. Det handler også om det som virker politisk. Stadig nye tiltak for å få ned sykefravær virker politisk, fordi det vitner om handlekraft.
Men iveren etter å vise frem handlekraft kan stå i veien for reell gjennomføringsevne. Når over 20 000 leger nekter å gjennomføre et tretimers sykemeldingskurs, og står i fare for å miste sykmeldingsmyndigheten, kan ikke tiltaket regnes som vellykket. Legene gjør seg nok unødig vanskelige, men saken handler ikke bare om det. Den handler også om en intens, og tidvis lite gjennomarbeidet, iver etter å komme opp med nye tiltak. Er ikke tiltaket forankret, og klarer ikke de som skal gjennomføre det å se hensikten, vil ikke tiltaket virke.
Da er det kostbart bare å kjøre på som om ingenting har hendt, selv om det ser bra ut i det politiske regnskapet.
Pengene er en ting, og burde bekymre oss mer. Det er for eksempel lett å dra på smilebåndet av sykefraværstiltaket «kultur i arbeidslunsjen for å få ned sykefraværet». 21 millioner kroner bevilges til dette tiltaket over statsbudsjettet, skrev Bergens Tidende i sommer. Uten at effekt er dokumentert.
Uendelig liten nedgang
Rett før sommeren kom Sintef-rapporten som helte kaldt vann i blodet på alle som måtte ha blind tiltro til IA-avtalen. Den stilte spørsmål ved om avtalen overhodet virker etter hensikten. I rapporten slår forsker Solveig Ose fast at ressursene i IA-avtalen brukes på feil sted, og ikke der de kan få best effekt, hvis målet er å få folk tilbake i jobb.
Når vi i tillegg ser hvor uendelig små reduksjonene i sykefraværet har vært sammenlignet med ambisjonene i den stadig fornyede IA-avtalen, må våre politikere undre: Er det virkelig for få virkemidler, tiltak og milliarder som er problemet? Eller er det at vi ikke tar oss tid til å finne ut hva som virker før vi fortsetter å bevilge? Jernfirkantens enighet må være underordnet et så viktig spørsmål.
