I den siste tiden har sentralbanken konspirert med bankene for å få opp rentene på boliglån uten å sette opp styringsrenten. Det er min påstand. Høyere styringsrente fører nemlig til sterkere kronekurs. Målet er edelt: Staten vil kjøle ned boligmarkedet uten å ofre konkurranseutsatt industri, som sliter. Sentralbanksjefen prøver å stimulere og dempe aktiviteten samtidig, i forskjellige deler av økonomien. Problemet er at han har bare ett virkemiddel: Styringsrenten.
Så det store spørsmålet blir: Hvorfor har sentralbanken bare en eneste streng å spille på for å sikre vår felles økonomiske stabilitet?
LES OGSÅ: Blir vi lurt av bankene?
Fellesgodet «stabilitet»
La oss se på hvordan renten virker. Når styringsrenten går opp, går bankrenten opp. Da går det private forbruket ned. For en barnefamilie med tre millioner i boliglån blir tre prosentpoeng renteoppgang om til 64.800 ekstra renter i året. Forbruk går over til renter, du kjøper mindre per måned. Akkurat det samme hadde naturligvis skjedd om du hadde gått ned i lønn, fått høyere skatt, eller satt fyr på pengene.
Slik dempes tempoet økonomien, og resultatet er en mer stabil kostnadsvekst. Stabilitet er viktig for konkurranseevnen fordi små svingninger gjør at et verft på kysten eller en fabrikk i Oslo kan planlegge langsiktig, og investere i produktivitet. Slik kan bedriften forsvare et høyere kostnadsnivå gjennom konjunkturene. Det er bra for Norge som samfunn, og sikrer familier og enslige rundt om i Norge en fast inntekt. Dette kalles økonomisk stabilitet, og er bra for alle.
Dette er bakgrunnen for at sentralbanksjefen bestemmer renten. Han har i realiteten fått ansvaret for et viktig fellesgode. La oss kalle det stabilitet. Som alle andre fellesgoder må det finansieres. Folketrygd, forsvar, politi og diplomati finansieres over skatteseddelen. Det gjelder ikke stabilitet. Pengene vi trenger kommer i stedet inn via rentesvingninger. Dette fellesgodet finansieres dermed ikke av hele befolkningen, men bare av den delen som har gjeld eller som påvirkes negativt av sterk kronekurs. Det vil si personer med stor boliggjeld, samt eksport- og turistindustrien.
Har du derimot penger i banken og er pensjonist bosatt i Spania kan du kose deg med at renteinntektene dine øker, kronekursen går opp og du får enda flere euro for pensjonen din enn før.
FØLG DEBATTEN: Ytring på Facebook
En skatt på gjeld
Når det snakkes om at renten skal opp, er det fordi sentralbanken mener at vår felles økonomi trenger at nordmenn samlet sett får mindre å rutte med. Dette er penger som må hentes fra et sted. Uten andre virkemidler enn renten dekkes hele denne regningen gjennom økte utlånsrenter. Siden bortimot all gjeld i Norge er knyttet til boliger, betaler du i virkeligheten allerede boligskatt. Det er gjennom rentesvingningene du er med på å spleise på stabilitet.
Hvorfor lar vi ikke sentralbanksjefen styre en skattesats i tillegg? Jeg ser for meg Øystein Olsen si «Styringsrenten settes opp med 5 basispunkter, og stabilitetsskatten økes tilsvarende». Det er ikke mer utenkelig enn da man oppga politisk styring av styringsrenten. Slik kan sentralbanken sikte en innstramming inn på den sektoren som er mest ute av balanse. Du får kanskje høyere skatt, men til gjengjeld får man lavere rente. Har du mye gjeld i forhold til inntekt kommer du bedre ut enn i dag. Og omvendt.
Nye ideer virker alltid litt snåle: Folk var skeptiske når man foreslo å gjøre sentralbanken uavhengig. Politikerne er klar over velgernes allergi mot skatt, og tør ikke å snakke om det. Særlig boligskatt. Men hva om den allerede er her?
FØLG DEBATTEN: Ytring på Twitter
Olsen og Johnsen sender regning til oss
Styringsrenten har mange likhetstrekk med boligskatt: Staten bestemmer noe, du får mindre penger fordi du eier en bolig. Kall det hva du vil. Det er temmelig likt en boligskatt. Den bare heter noe annet og er litt mer innfløkt og litt mer urettferdig, fordi den er koblet til gjeld og ikke til inntekt. Når alle med nedbetalte boliger slipper å betale for stabilitet, plukkes regninga opp av en generasjon som er lastet opp med mye gjeld fordi de ble voksne samtidig som boligmarkedet ble fryktelig dyrt. Når avmektige unge som vil inn på boligmarkedet må tåle en rente på 8 prosent gjenspeiler også det at sentralbanken kun har ett virkemiddel, og kan komme til å måtte bruke det. Samtidig blør eksportindustrien på grunn av en høy kronekurs. Det er unødvendig, urettferdig og dumt.
Differensiering av sentralbankens styringsverktøy er god næringspolitikk, god boligpolitikk og god sosialpolitikk. Kort sagt vil det beskytte vår konkurransekraft og våre arbeidsplasser, og gi flere muligheten til å komme inn på boligmarkedet.
Når renteøkningene kommer, er det en boligskatt i forkledning som rammer unge.
Sentralbanksjef Øystein Olsen, Finanstilsynets sjef Morten Balterzen og finansminister Sigbjørn Johnsen slipper unna, fordi de har høy inntekt og lav gjeld. (De har dress, og er over 50). De sender regninga for stabilitet til oss som enten allerede har høy gjeld eller står utenfor boligmarkedet og vil inn.
