Vi hadde gledet oss sammen med femåringen som nå skulle begynne som skolestarter i barnehagen. Men gleden gikk raskt over til forvirring når det viste seg at hun fikk lekser i barnehagen.
Selv gledet datteren min seg til lekser. Hun hadde hørt om det fra de eldste i barnehagen et år tidligere, og kunne nesten ikke vente. Allerede tredje uken ble det frustrerende med lekser. De første to gangene tegnet hun fine tegninger, og var svært fornøyd med løste oppgaver. Så kom usikkerheten over at oppgavene var vanskelige og hun skjønte ikke hvordan hun skulle løse dette. Og vips! Der forsvant gleden over leksene.
For når gleden over å være skolestarter er pakket inn i en forventning om at det er leksene som er den bærende gleden, vil skuffelsen komme raskt. Hva er det med lekser som er så stas for barna? Jeg tror de forventer å bli sett, og å oppleve mestring. Vi må finne ut av hvordan vi kan gi dem dette uten å bruke lekser som et middel.
Det står ingenting om lekser i rammeplanen for barnehager. Allikevel velger noen barnehager å innføre det. Barna får et ark med forskjellige oppgaver de skal fylle ut sammen med foreldrene til neste uke. Den faglige pedagogiske begrunnelsen fra barnehagens side, er at de ønsker å skape et godt forhold til lekser og gjøre overgangen til skolen så god som mulig.
Kan de ikke få lov å ha en leksefri barndom så langt det er mulig?
Jeg har tro på at skolen gjør en god nok jobb med å skape et godt forhold til lekser, og at det derfor ikke er nødvendig å starte med lekser på barnehagenivå. Det er mange gode måter å forberede barna på skole, uten å bruke lekser som et middel. Målet helliggjør ikke middelet, i alle fall ikke når middelet før eller senere oppleves som en belastning for barna.
Det er mye barn synes er stas, men man skal ikke innføre det av den grunn. Det jeg frykter, er at barnas metningspunkt for lekser kommer enda tidligere i skolen når det introduseres så tidlig som i barnehagen. Barna har en fin, naiv glede over å begynne i skolen og få lekser. Denne gleden kan tas fra dem, hvis de blir frustrert over å ikke forstå oppgavene for tidlig.
Lekser hver uke i barnehagen krever oppfølgning av oss foreldre. Generelt forstår vi selvfølgelig at oppfølging er viktig. Å ikke hjelpe til eller si nei til noe som forventes av oss som foreldre sitter langt inne. Læring forutsetter frustrasjon, noe alle barn må gjennom, når de gjør lekser eller lærer noe nytt, og frustrasjon må forstås i sammenheng. Her kreves det gode og gyldige forklaringer fra foreldre som kan bære og romme barnas frustrasjoner, og å sette det i en større sammenheng for barna. Da vil de etter hvert forstå hensikten med disse vanskelige følelsene.
Å være småbarnsforelder er en krevende jobb. Vi skal forstå barnas emosjonelle behov og møte dem på en adekvat måte. For barnas del er de kanskje mer modne i skolealder for å forstå kompleksiteten med læring gjennom frustrasjon. De har for øvrig mange andre krav i barnehagen som de også skal leve opp til: å tilpasse seg etter de voksnes etikk, kultur og samfunn.
Barna burde enn så lenge skjermes fra å prestere og måles for hvor flinke de er. Vi lever i et samfunn der det effektiviseres, produseres, presteres og måles. Dette verdsettes av oss, og er blitt en stor verdi. Kanskje på bekostning av å være bra nok, å bli sett med ens indre egenart, akkurat som man er. Er det noe barndommen burde være fri for så er det prestasjon gjennom lekser.
Dette presset kommer tidlig nok i skolen. Enten man vil det eller ikke begynner barna å sammenligne det de gjør med andre.
Enn så lenge hadde det vært fint om barna kan ha fokus på å utvikle seg og lære gjennom lek, utforske sitt indre i eget tempo, og oppleve fri kreativitet.
