Når regjeringen la frem sitt statsbudsjett ble det klart at de skal øke bistandsbudsjettet med 2,5 milliarder kroner neste år. Totalt foreslår de å bruke 37,8 milliarder – en økning på 7,1 prosent. Regjeringen legger ikke skjul på at dette er for å holde KrF på høyresiden av norsk politikk. Dette er en beslutning som er tatt uten hensyn til den norske befolkningens behov, og en økning som kommer til å stjele fra andre områder. Jeg er bekymret.
Misforstå meg rett, for jeg er veldig glad i bistand. Det hjelper på klimapolitikken, det hjelper på flyktningsstrømningene, og det er en ganske effektiv måte å sanke stemmer for Norges medlemskap i FNs sikkerhetsråd. Vi har også et samfunnsansvar for å hjelpe de som trenger det mest, men det er ikke noe grunnlag for at verden trenger 7,1 prosent mer norsk bistand.
Norsk bistandspolitikk bør i all hovedsak handle om hvordan hjelpe mest mulig effektivt. Vi er et lite land, men vi skal selvfølgelig hjelpe der vi kan. Det betyr at vi skal spytte inn penger der vi vet det redder liv, der vi vet det fører til et bedre helsetilbud, og der vi vet vi hjelper barn med å fullføre skolegangen. Bistand kan være fantastisk, så lenge vi bruker pengene effektivt. Det at da denne regjeringen prioriterer å spytte inn så mye mere penger synes jeg er veldig rart.
De burde heller fokusere på hvor vi får mest «valuta for pengene», slik de gjør i alle de andre sektorene. Det er viktig for Norge å prioritere godt, og ikke kun tenke på makt og politiske gjennomslag.
Regjeringspartiene bør lese sine partiprogram bedre. Jeg skjønner at makt er viktig for å få gjennomført sine saker, men styringspartiene har ikke noe å gjøre i maktposisjon dersom KrF alltid skal ha det siste ordet. Det er en grunn til at Høyre fikk fem ganger så mange stemmer som KrF, og da bør de også ha tæl nok til å noen ganger kaste samlingsviljen og stå på sitt.
Det er viktig for partiene at regionsreform, helsereform og mer frihet til enkeltindividet er det de blir husket for, og ikke at de er kranglefantene som innførte sukkeravgift, flyseteavgift og lagde tidenes største bistandsbudsjett, kun for å få det borgerlige prosjektet til å holde ut litt til.
Vi ungdomspolitikere skal være der og holde moderpartiene i ørene når de faller for populistiske fristelser, men vi sitter helt stille i båten når vi føler krisen komme. Det er på tide at vi tør å si ifra, også når det kanskje fører til at sjøen ser litt mørkere ut, fordi når vi styrer skuta gjennom stormen får vi til fantastiske ting.
Dersom den borgerlige siden skal styre sammen videre må de finne tilbake til valgløftene og den felles ansvarlige plattformen. Det skal være teknologisk utvikling, investeringer i viktige framtidige prosjekter, og en bærekraftig velferdsstat som skal vises i statsbudsjettene.
Vi kan ikke la politikerne vende det andre kinnet til, og gå med på økte utgifter år etter år, men vi må sørge for at voksenpolitikerne tar de voksne valgene, også når det svir mest.
