NRK Meny
Kronikk

Dropp forvaring – øk straffene

Vi tør ikke ta ordet livstid i vår munn og velger heller å tilsløre det bak ordet forvaring.

stig millehaugen

Skal vi være den gode rettsstaten vi liker å tro at vi er, må forvaring erstattes med tidsbestemt straff, skriver kronikkforfatteren.

Å sitte i forvaring er den mest inngripende straffeformen Norge har hatt i moderne tid. De forvaringsdømte har ingen tidsbestemt straff.

Forvaring kan i enkelte tilfeller være en tilslørt livstidsstraff. Få tror vel egentlig på at en terrorist som Anders Behring Breivik noen gang vil kunne bli prøveløslatt, selv om han alt i 2021 kan begjære seg løslatt for første gang. Forvaring er forsøkt i Sverige og Finland, som begge oppga ordningen til fordel for tidsbestemt livstidsstraff. Norge ligger 10–15 år bak storebror Sverige, og vi elsker tydeligvis å prøve og feile etter vår større nabo. Danmark, som også har livstidsstraff, innførte forvaring i 1973, men de er svært restriktive i bruken, med kun to til fem dommer per år. I Norge blir det avsagt 15 forvaringsdommer årlig.

Det som er galt med forvaringssystemet er at det i det hele tatt ble innført.

Forvaringsinstituttet setter samfunnets behov for beskyttelse opp mot den domfeltes rettssikkerhet. De domfelte soner under streng bevoktning med skjerpede muligheter for å innvilges permisjoner, mildere soningsforhold og prøveløslatelse.

Lever i uvisshet

Personlig mener jeg forvaring er beviset på vår rettsstats utilstrekkelighet. Vi tør ikke ta ordet «livstid» i vår munn – og velger heller å tilsløre det bak ordet «forvaring».

Forvaring betyr egentlig uvisshet. Uvisshet er av mange ansett som tortur. Det rammer alle parter i en straffesak. Forvaringsordningen fratar alle den nødvendige trygghetsfølelsen man behøver for å finne en indre ro. Ro til å kunne legge noe vondt bak seg. For ofre og etterlattes del vil det være å få saken gjenopplivet hver gang gjerningsmannen begjærer seg løslatt etter minstetid, noe som kan pågå årlig frem til domfelte løslates, eller dør.

Forutsigbare datoer er bedre for alle involverte parter.

Rettspsykiatrien er de som i realiteten legger grunnen for en forvaringsdom. Hva en rettspsykiatrisk undersøkelse «lander på» avhenger helt og holdent på hvem som tildeles oppdraget. Et godt eksempel på det var 22. juli-saken. Var Breivik en ravende gal massemorder klar for tvangstrøya, eller en psykopatisk terrorist klar for en mer moderat oransje kjeledress? Svaret fikk vi fra to par med rettspsykiatere, og det var visst bare for retten selv å velge en av de to motsatte konklusjonene.

Yatzy-spill

For den mer alminnelige mann, kanskje siktet for et overlagt drap, stiller det seg ikke svært annerledes. Det er gjerne ikke like mye trykk fra media, og den vanlige mann får bare et sett med rettspsykiatere. Oftest blir selve handlingen målet for rettspsykiaterne, dette i mangel på noe annet håndfast, som dokumenter fra barnevern eller tidligere innleggelse på psykiatrisk sykehus. Før retten tar stilling til skyldspørsmålet, har rettspsykiaterne funnet ut at du har en diagnose, som for eksempel «dyssosial personlighetsforstyrrelse». Denne stigmatiserende diagnosen fremlegges for en lagrett – en jury vi vet alltid vil kunne påvirkes av egne og andres fordommer, ryggmargsreflekser og forutinntatthet.

Du er ikke paranoid når du lever i et slikt miljø – alt du sier og gjør vil bli brukt mot deg.

Forvaringsinstituttet ble heldigvis ikke innført uten kritikk. Coward og Hauge uttalte i straffelovkommisjonen fra 2002 dette: «Ved at bruken av forvaring vil måtte bygge på høyst usikre vurderinger av lovbryternes farlighet i en fjern framtid, kan den etter mindretallets oppfatning også føre til vilkårlighet og forskjellsbehandling». 16 år senere ser vi at de hadde helt rett. Når en forvaringsinnsatt i dag møter i domstolen for en prøveløslatelseshøring, fortoner det seg som et parti Yatzy.

Paranoid med god grunn

Forvaringsenheten kan bare beskrives som totalitær. Alt de forvaringsdømte gjør i løpet av dagen filmes og nedtegnes. Det er mulighet for å lagre videosekvenser som ansatte mener kan ha betydning som dokumentasjon senere. Svakheten med videoovervåkningen er at den savner lyd. Et kroppsspråk kan ikke vise hva som blir sagt, eller ikke sagt, i en eventuell disputt. Videre nedtegner ansatte hva de, rent subjektivt mener er sagt, gjort, eller tolket av en hendelse, i et innsamlingssystem kalt KOMPIS. De innsatte vil selvsagt, med rette, føle seg svært overvåket. Dette vil i sterk grad måtte påvirke deres levesett.

Du er ikke paranoid når du lever i et slikt miljø – alt du sier og gjør vil kunne bli brukt mot deg, og du er konstant overvåket av mennesker som ikke alltid vil deg noe godt. Her inne lever trynefaktoren i beste velgående. Det er «likes» og «dislikes» som avgjør hva den enkeltes utvikling vil bli, og vilkårligheten rår. De positive sidene ved deg, og de gode samtalene er det sjelden noen som vil skrive om i KOMPIS. Bare unntaksvis kommer noen av disse frem, som om anstalten forsøker å gi et inntrykk av å være objektive i sitt syn på den innsatte. Det er de negative hendelsene, de dårlige samtalene, og de vanskelige dagene dine anstalten ivrer etter å kunne dokumentere i varierende grad.

Fanget i systemet

Frihetsberøvelse i anstalt kan aldri bli et ideelt miljø å vurdere et menneskets sinn og egentlige sosiale funksjonsevne under normale omstendigheter. For de domfelte er det ikke lett å bevise at deres atferd har endret seg i tilstrekkelig grad så lenge de er en del av et system som genererer uønsket atferd som aggressivitet og utagerende oppførsel. Man skulle tro at en eksemplarisk oppførsel gjennom hele forvaringstiden bedret den domfeltes sjanser i en prøveløslatelseshøring, men slik er det ikke. Når anstalten står overfor en «mønsterfange» tyr de helt og holdent til sin psykologekspertise for å bevise «fortsatt farlighet». Det er da terningspillet virkelig tar til.

Problemet er politikernes uvilje til å heve straffenivået for all kriminalitet.

Psykiatri er mildt sagt langt fra å være en eksakt vitenskap, og alle med denne utdannelsen i bagasjen er jo bare mennesker de og. Til syvende og sist vil vel også psykologen være farget av subjektivitet i møte med sine pasienter. Det finnes ikke noe så enkelt som at psykologen er objektiv i et forvaringsspørsmål, og de vil alltid flagge med nøytralitet for å beholde oppdraget. «Jeg er Sveits», liksom. Men alle vet at Sveits innerst inne mener noe om det meste – de sier det bare ikke høyt.

Politikernes uvilje

De sakkyndiges muligheter for å kunne bedømme farlighet har vært utsatt for mye kritikk, og blant andre Nils Christie uttalte at «vi har ikke i dag noe som helst rasjonelt grunnlag for å forutsi tilbakefall til farlige lovbrudd. Vil vi fange inn noen få farlige, må vi sperre inne en stor gruppe som sannsynligvis ikke ville kommet til å begå noen som helst farlig handling».

Forvaring kan i enkelte tilfeller synes å ha blitt en erstatning for tradisjonell ubetinget fengselsstraff der kravene om stadig strengere straffesatser ikke er blitt hørt. Det er ingen grunn til å tro at antallet nye forvaringsdommer vil avta i årene som kommer. Dette kan bli en farlig utglidning av forvaringsstraffens opprinnelige og gode intensjoner. Paradoksalt nok er dette en god nyhet for forvaringsordningens kritikere. Om forvaringsinstituttet fortsetter å vokse i dette tempoet, vil dette systemet på et tidspunkt få et økonomisk og bemanningsmessig kollaps som fremtvinger endring.

Du er konstant overvåket av mennesker som ikke alltid vil deg noe godt.

Tidsbestemt straff

Det som er galt med forvaringssystemet er at det i det hele tatt ble innført. Det går ikke an å måle personlig endring – og det er bortimot helt umulig å bevise en fortsatt gjentakelsesfare over et tiår etter domfellelse. Skal vi være den gode rettsstaten vi liker å tro at vi er, kan ikke alle antagelsesmomenter som forvaringssystemet bygger på, stride mot dette prinsippet. Denne straffereaksjonen må bort fra strafferetten og erstattes med tidsbestemt straff. Problemet er, etter mitt syn, politikernes uvilje til å heve straffenivået for all kriminalitet.

Om loven for eksempel åpnet for å kunne gi 30 års ubetinget fengselsstraff for et overlagt drap, da vil domfelte også tidligst kunne bli prøveløslatt etter 20 år. Og kanskje, med 22. juli-terroren friskt i minne, burde lovgiver nå våge å ta orde «livstid» i sin munn. Helt forutsigbare datoer på et papir vil alltid være å foretrekke fremfor helt uforutsigbare spørsmålstegn. Alles rettssikkerhet vil da være fullt ut ivaretatt.

Alle ville ha en visshet, og samfunnet, ofre og pårørende, vil kunne føle seg sikre på at det ikke er uforutsigbarhet og vilkårlighet som rår over deres behov for beskyttelse – en beskyttelse mot de som samfunnet anser som «de farlige».

Følg NRK Debatt på Facebook og Twitter

Stig Millehaugen ble i 2012 dømt til 21 års forvaring med ti års minstetid for overlagt drap.

Trondheim fengsel har fått tilbud om å kommentere innholdet i kronikken, men har takket nei.