Hva nå, Storbritannia?

Storbritannia lever på tradisjoner og ritualer. Slik tar de med seg det som var, inn i det som skal bli. Et skifte av statsminister skal følge en bestemt rytme, koreografien etter en regents død er enda strammere og viktigere.

Men selv om seremonier er viktige, både for å kunne stå sammen i sorgen og samles om en ny leder, kan de ikke skjule at Storbritannia står foran store utfordringer som vil sette fellesskapet på prøve i tiden som kommer.

Dronning Elizabeth II bandt landet sammen med verden på en måte kong Charles III vanskelig kan klare.

Men problemene begynner allerede på hjemmebane.

En intern krise

Jo mer et land står samlet, jo lettere er det å øve innflytelse i verden. Storbritannia sliter på mange fronter.

Landet står foran en stor økonomiske krise. Inflasjonen stiger, energiprisene går opp og mange av landets innbyggere sliter med å få endene til å møtes. En kald vinter vil kunne skape sosial og politisk uro.

Selv om statsminister Liz Truss sitter trygt så lenge hun har Det konservative partiet i ryggen, er hun kun valgt av medlemmene av partiet. Hun har ikke med seg den samme legitimiteten som hennes forgjenger Boris Johnson hadde. Han kunne tross alt lene seg på sin overlegne valgseier helt til skandalene innhentet ham.

Samtidig knaker Storbritannia i sammenføyningene.

I Skottland tas det igjen til orde for en ny folkeavstemning om uavhengighet. Brexit-avtalen aktualiserer spørsmålet om hvordan grensen mellom republikken Irland og britiske Nord-Irland skal håndteres.

Uten dronning Elizabeth som statsoverhode, vil disse konfliktene kunne spisses ytterligere til. Kong Charles vil måtte gjøre en jobb for å holde unionen samlet.

Forholdet til Europa

Storbritannia har også gjennom historien slitt med å finne sin plass i Europa. Brexit skulle gi et tydelig og enkelt svar: Utmelding av EU og nasjonal kontroll.

Problemet er at Europa er så sammenvevd at noe rent brudd er umulig å få til uten betydelige omkostninger.

Som den svakere part, rammer dette Storbritannia hardere enn EU.

En første test på hvordan forholdet blir videre, kommer rundt håndteringen av Brexit-avtalen og spørsmålet om Nord-Irland.

Samtidig bobler spenningen med nære allierte enkeltland. Det sikkerhetspolitiske samarbeidet er for eksempel fortsatt viktig med Frankrike, men under valgkampen klarte ikke Truss å si om nabolandet var en venn eller en fiende. Det var kanskje et billig poeng til nasjonalistiske partimedlemmer, men slikt setter jo uvegerlig spor.

Også her har dronning Elizabeth spilt en forsonende rolle.

Hennes forhold til Frankrike var sterkt. Hun forstod historien, ja, hun var historien. President Emmanuel Macrons rosende og varme ord om henne, viser hvordan hun bygget en bro over det spente politiske forholdet og bidro til å binde de to allierte sammen. Hennes kjærlighet til Frankrike ble gjengjeldt

Gjennom sitt embete vil også kong Charles kunne gjøre noe av det samme, men uten den historikken dronningen hadde med seg.

Det skal vanskelig gjøres å måle seg mot en dronning som hadde møtt intet mindre enn 10 franske presidenter – og hilste på nasjonalskatten Edith Piaf som 22-åring.

Forholdet til resten av verden

Krigen i Ukraina preger naturligvis Europa, men også verdenspolitikken. Her tok Liz Truss som utenriksminister under Boris Johnson til orde for en tøff linje mot Russland. Det ble satt pris på i Kyiv, og denne politikken vil hun etter alt å dømme fortsette med.

Den åpner også for et tettere samarbeid med USA, som alltid er et mål for britisk utenrikspolitikk.

Hvor stor kapasitet landet har til å spille en rolle i resten av verden, er derimot usikkert. Brexit-tilhengerne likte å snakke om at utmeldelsen av EU skulle åpne for en større rolle i verden og snakket om et «Global Britain».

Akkurat hvordan den visjonen skal settes ut i livet, har ikke framstått veldig tydelig. Men dronningen var et trumfkort som sikret britisk innflytelse nesten overalt i verden.

Det var jo for eksempel henne Donald Trump virket mest ivrig på å møte da han ble president i USA, ikke den daværende statsministeren.

Forholdet til samveldelandene

Tar man et lengre historisk tilbakeblikk, var dronning Elizabeth statsoverhode i en tid der Storbritannia gradvis mistet innflytelse i verden. Den britiske hæren utkjempet blant annet en brutal kolonikrig i Kenya og led nederlag i Suez-krigen mens det britiske imperiet litt etter litt gikk i oppløsning.

Det er ikke alle steder i verden hun huskes med like overveldende sympati som i Vesten.

Hun klarte likevel å være et slags samlende punkt for egen befolkning, og bidro til at britisk makt ikke forsvant helt i landene de forlot.

Dronningen, og nå kongen, er fortsatt statsoverhode for 15 land og leder Samveldet av nasjoner – 56 land som deler et felles språk og til viss grad en felles kultur fra det britiske imperiet.

I tiden som kommer vil vi få et bedre inntrykk av hvor mye dronning Elizabeth personlig betydde for å holde disse landene i en britisk innflytelsessfære. Det vil ikke være overraskende om en sterkere monarkidebatt dukker opp i for eksempel i Australia eller Canada.

I sorgen over dronningens bortgang, må statsminister Truss og kong Charles hver på sin måte forberede framtiden for sitt folk.

Det er ingen overdrivelse å si at de begge står overfor en vanskelig oppgave.