7. august publiserte NRK Ytring en kronikk av Farooq Isam. Han uttrykker støtte til statsministerens forslag om å frata sosialhjelp fra innvandrere som ikke lærer seg norsk.
Vi er enige om mye. Selvsagt er det kjempeviktig å beherske norsk når man bor her.
Jeg forstår også at han kan oppleve retorikken til det han kaller «venstresiden» som nedsettende og stigmatiserende. Det blir oftest sånn når majoritetssamfunnet skal snakke på vegne av minoriteter.
Men meningene våre ser ut til å skille lag når det gjelder hva som er de gode løsningene.
For er det trussel om straff som er svaret for å få flere innvandrere til å snakke godt norsk?
Krev mer av kommunene
Når dagens velferdstjenester ikke i tilstrekkelig grad bidrar til utviklingen vi alle ønsker oss, er det selvsagt tjenestene som må forbedres. Man skal i hvert fall ikke rette pekefingeren mot brukerne, altså innvandrerne, og legge skylden på dem.
Istedenfor å stille flere krav til flyktninger, burde det heller kreves mer av kommunene.
I dag er det altfor stor variasjon i hvordan kommunene tolker introduksjonsloven. Tilsyn fra Fylkesmannen startet for få år siden, og dette tilsynet må prioriteres høyere.
For det er problematisk at overføringsmidler fra staten som følger ved bosetting ikke blir øremerket i det hele tatt. Dette gjelder mange gode tiltak, som for eksempel språkpraksis.
Vi burde heller diskutere forslag som sikrer at pengene som skal gå til introduksjonsarbeid i større grad kommer flyktninger til gode.
Straff er galt
Tenker Isam at vi som har flyktningbakgrunn drømmer om et liv på sosialhjelp, og at det er derfor vi mangler motivasjon for å lære oss norsk?
Dersom han mener at trussel om straff, i form av kutt i støtte til basalt livsopphold, skaper gode læringsvilkår, lurer jeg på om han mener at det er et riktig grep for andre grupper i samfunnet også.
Ut ifra den logikken burde man jo foreslå flere negative sanksjoner mot for eksempel barn i grunnskolen som sliter med ulike fag.
Men vi bruker ikke straff som pedagogisk verktøy om vi ønsker økt læring. Og dette er ikke styrt av følelser, men av kunnskap om hva som virker.
Ta norsken utenfor klasserommet
Dersom statsminister Erna Solberg virkelig var opptatt av bedre språkferdigheter, burde hun heller foreslå tiltak som styrker norskopplæringen. Introduksjonsprogrammet skal i utgangspunktet kun vare i to år, og kan forlenges til tre år i enkelte tilfeller. Dette er for kort for de fleste.
Dessuten skaper kommuner som har et altfor ensidig fokus på skoleundervisning, uten kompetansehevende tiltak parallelt for deltakeren, dårlige forutsetninger for at språket skal kunne læres mest mulig effektivt.
Jeg har selv vært prosjektleder der målet har vært å lære språk på flere arenaer, samtidig med introduksjonsprogrammet. Sammen med frivillige fra lokalsamfunnet lagde vi uformelle arenaer der flyktninger kunne lære norsk.
I fadderordningen Kvalifisert ble norsk brukt på andre, mer uformelle arenaer enn i selve språkopplæringen, sammen med frivillige fra lokalsamfunnet. Det bidro til livsmestring og skapte økt motivasjon for læring og deltakelse i samfunnet.
Ut ifra den debatten vi har om norskopplæring nå, virker det som at kunnskapen vi har om hva som gjør folk i stand til å lære, og hva som hindrer dem i å lære, ikke er overførbart til flyktninger.
Nedsettende om andre innvandrere
I likhet med Isam har jeg personlig erfaring med å være asylsøker og å lære norsk. Jeg kom til Sverige fra Iran som asylsøker da jeg var tre år gammel. I 2008 kom jeg til Vadsø for å jobbe.
Våre respektive erfaringer bidrar til en opplyst debatt om utforming av velferdstjenester. Samtidig vil jeg minne Isam om at han også har et ansvar for å komme med refleksjoner og eksempler som ikke ytterligere bidrar til stigma og belastning.
Det gjør han ikke når han som styrelederen for Fakkeltog tar til orde for at Solbergs straffeforslag er rett vei å gå, og følger det opp med unyanserte eksempler som begrunnelse.
For flyktninger er ikke en homogen gruppe. Tidligere utdanningsløp kan være svært varierende. I løpet av to til tre år er det i dag forventet at flyktninger skal lære seg et helt nytt språk, samtidig som de også skal mestre en helt ny hverdag. Mange har også en familie å ta seg av, og et tidligere liv som de fortsatt må forholde seg til.
Måten den enkelte opplever og håndterer stress og tidligere livserfaringer knyttet til en flukt, er ulik.
Legitimerer belastende utspill
I det minste burde Isam stilt spørsmål ved hvorfor statsministeren inkluderer asylsøkere som en del av hovedmålgruppen, når dette er en gruppe som ikke mottar sosialhjelp i det hele tatt.
Statsministerens utspill er splittende og polariserende, og reaksjonene på norskkravet er ikke forbeholdt en reaktiv «venstreside» som kun bygger sine argumenter på følelser.
Det bidrar dessuten til legitimering av allerede belastende utspill for innvandrere i Norge.
For å komme videre i debatten må vi være kloke nok til å fokusere på tiltak som virker. Planer som er nedfelt i kommunestyret, med konkrete mål om hvordan gjøre bosettingsarbeidet helhetlig, er avgjørende. Næringslivet, frivillig sektor, og alle kommunale enheter må sammen skape lokalt tilpassede introduksjonsløp.
Sånn lærer man norsk.
Les kronikken til Farooq Isam her:
