NRK Meny
Kronikk

Drømmen om verdensrommet

Verdensrommet er et fryktelig sted. Men vi må ikke gi slipp på drømmen.

FRANCE-SPACE-EUROPE-ASTRONOMY-COMET

Barn beundrer modellen av romsonden Philae i det franske romfartsinstituttet. Komet-landingen er en vitenskapelig bragd som bør vekke til live den store drømmen om å erobre verdensrommet, skriver forfatteren.

Foto: REMY GABALDA / Afp

12. november 2014 fikk kometen 67P besøk. For første gang i historien har en jordisk romsonde landet på en av de små, mystiske klumpene som slynger gjennom solsystemet.

Forskere og andre romfartsinteresserte jubler. Takket være et godt PR-apparat, og muligheten for dramatiske live-sendinger over internett, jubler hele verden med.

En vitenskapelig triumf

Å treffe blink på den bitte lille, raske kometen, etter ti års ubemannet reise, er en utrolig bragd. Kanskje den største siden månelandingene. Men hvorfor jubler vi? Hvorfor skal andre enn forskere bry seg om noe så lite, så langt unna?

Bare to uker tidligere, 31. oktober 2014, gikk Virgin Galactic sitt øvelsesromskip SpaceShipTwo i stykker under en test. En person omkom, en annen ble kritisk skadet. Tragedien markerte et stort steg tilbake for sivil romfart. Alle føler med de pårørende og involverte – men medienes reaksjon gikk lenger enn som så.

Hvorfor sørget så mange så dypt over et uhell innen teknologisk forskning og utvikling?

FØLG DEBATTEN: @NRKYtring på Twitter

Det store kappløpet

Drømmen om verdensrommet våknet for alvor i 1969, da Neil Armstrong satte foten på månen.

Verdensrommet er et fryktelig sted. Å komme dit er vanskelig, å overleve der enda verre.

Bjørn H. Samset

Etter et dyrt og vanskelig kappløp mellom øst og vest viste romfartsingeniørene at det er mulig å reise til andre himmellegemer. Slik båter en gang gjorde det mulig å reise trygt over store, dødelige hav, hadde teknologien gitt oss evnen til å kolonisere solsystemet. Himmelen var ikke lenger grensen.

Men hva skjedde med drømmen i tiårene som fulgte?

45 år senere er månen fortsatt det eneste stedet vi har nådd – og vi har for lengst sluttet å sende folk selv dit. Vi har en internasjonal romstasjon, men den fikk aldri den aktive bruken som var forutsett under byggingen.

Teksten fortsetter under bildet, red.anm.

Fra filmen "Interstellar " (2014)

Store drømmer: I den kinoaktuelle 'Interstellar' lever drømmen om verdensrommet fortsatt.

Samtidig har vi sett enorm utvikling innen bruk av det nære verdensrommet. Satellitter gir oss GPS-systemet, målinger av vær og klima, overvåkning på godt og vondt, og mye mer.

Har pragmatisk nyttebruk tatt over romfarten? Har drømmen om å spre oss selv utover i verdensrommet levert tilbake til science fiction-genren den kom fra?

Drømmen sover

Til en viss grad sover drømmen. Etter euforien rundt månelandingen har de siste 45 årene gitt oss en viktig leksjon: Verdensrommet er et fryktelig sted. Å komme dit er vanskelig, å overleve der enda verre. Tapet av SpaceShipTwo er bare siste i en rekke av dødelige uhell innen romfart. Mislykkede oppskytninger og sonder som viste seg å ikke fungere finnes det langt fler av.

Men drømmen om verdensrommet bør snarest vekkes til live igjen. Derfor, blant mange andre grunner, er det verdt å juble for Rosetta – og for forskerne og ingeniørene som har tatt oss dit.

Langsiktig og dyrt

Skal vi nå planetene rundt oss vil det kreve tiår med forskning og utvikling, og enorme ressurser. Slikt har dagens bevilgende myndigheter, og skattebetalerne som velger dem, lite tålmodighet med. Regjeringens ønske om å trekke Norge ut av satellittprogrammet Copernicus er et godt eksempel, og det kommer til overmål innen et felt der nytteverdien er umiddelbar og opplagt.

Kometen 67P fotografert av romsonden Philae 7.oktober

Rom-selfie: Kometen 67P fotografert av landingsfartøyet Philae den 7. oktober.

Foto: - / Afp

Det er tre hovedgrunner til å utforske verdensrommet: Nytteverdi, nysgjerrighet og visjoner.

Nytteverdien ivaretas i dag av satellittene. I vår høyteknologiske verden kan den knapt settes spørsmål ved.

Den andre grunnen, nysgjerrighet, ligger litt dypere. Da Rosetta ble planlagt og skutt opp, var ikke målet at forskerne skulle komme på TV. Det var heller ikke å vise hvor råflinke de er blitt til å styre romsonder. Den imponerende rekken av avansert måleutstyr som sonden bærer med seg skal – hvis alt går bra – avsløre noen av kometens hemmeligheter. Hva består den av? Hvordan ble den dannet?

Siden kometer har pepret jorden gjennom alle dens fem milliarder år, kan denne kunnskapen fortelle oss noe om vårt eget hjem – og dermed oss selv.

Når forskningsinteresserte entusiastisk deler Rosetta-nyheter på sosiale medier, er det ikke bare fordi det er tøft at noe slikt går an. Et viktig aspekt ved drømmen om verdensrommet er at vi forventer at svarene på dype spørsmål om vår egen planet ligger der ute et sted. Vi er alle – planeter, kometer og folk – dannet fra samme gigantiske støvsky, en gang for lenge siden.

FØLG DEBATTEN: NRK Ytring på Facebook

Verd prisen?

Hvorvidt vi synes det vanskelige verdensrommet er verdt å bruke penger på, blir på kort sikt en avveiing mellom satellittenes umiddelbare nytteverdi, og tilfredsstillelsen fra nysgjerrighetsbasert forskning.

Vi forventer at svarene på dype spørsmål om vår egen planet ligger der ute et sted.

Det gigantiske fysikklaboratoriet CERN i Sveits er en god parallell. Drømmen der er å forstå naturens minste byggesteiner. Underveis utvikles det nyttig teknologi. Både romfart og partikkelforskning har myndigheter verden over valgt å satse på – inntil et visst punkt.

Visjonen det viktigste

Den tredje grunnen til å drive romfart – visjoner – er den vanskeligste, og den viktigste. Det er også den delen av drømmen om verdensrommet som i dag sover tyngst. Til tross for amerikanske presidenter og reality-program som lover å sende folk til Mars, vil vi neppe få se faste baser på andre planeter i vår levetid. Tiårene siden månelandingen har lært oss hvor vanskelig dette vil være.

En slik drøm vil likevel være noe av det beste vi mennesker kan dele. Selv uten å skjele til dagens globale utfordringer med overforbruk av naturressurser, kan vi forstå at menneskeheten en dag vil vokse oss ut av moderplaneten. En dag vil vi trenge både plassen og råvarene som finnes der ute. Skal vi nå et slikt mål, gitt hvor vanskelig det er, må det takles som et felles løft. En felles, langsiktig visjon. Utfordringene i dagens virkelighet kan få slike tanker til å virke håpløst naive – men er det ikke nettopp det en drøm er? En naiv lengten etter noe stort, en gang i fremtiden?

At vi underveis kan trekke med oss nytteverdi, og litt tilfredsstilt nysgjerrighet, blir en god bonus.

Drømmer mer enn vi vil innrømme

Og er drømmen virkelig død?

Reaksjonene på uhellet med SpaceShipTwo antyder noe annet. Det samme gjør bestillingslisten Virgin Galactic har på turer hvis de en dag kommer i gang.

Drømmen om verdensrommet bør snarest vekkes til live igjen.

Bjørn H. Samset

I disse dager er den mest diskuterte kinofilmen Interstellar, et tre timer langt science fiction-eventyr som har som et av sine selgende punkter at vitenskapen er nokså korrekt. Kanskje flere av oss innerst inne drømmer mer enn vi liker å innrømme?

Rosetta, og landingen på komet 67P, er verdt å juble for. Den representerer en suksess for teknologien bak dagens romfart, store muligheter for forskningen, og nyttig lærdom for ingeniører.

Dersom den samtidig kan bidra til å styrke den store drømmen om verdensrommet, så har den ti år lange turen dit mer enn betalt seg.