NRK Meny
Kronikk

Driter i verdens toalettdag

Slagordet spiller på språk og fordommer. For avføring er usexy, men har språklig kraft. I dag er det verdens toalettdag, og 2,5 milliarder mennesker har ikke tilgang på noe av det mest selvfølgelige.

En kvinne titter ut fra et midlertidig toalett på Samar, Filippinene

Syklonen Haiyans herjinger på Filippinene har ført til stor fare for utbrudd av smittsomme sykdommer i regionen på grunn av de dårlige sanitære forholdene.

Foto: WOLFGANG RATTAY / Reuters

De fleste av oss gjør vårt fornødne alene, bak lukkede dører og tar vannklosettet for gitt.

Men 2,5 milliarder mennesker har ikke tilgang på akseptable sanitære forhold. De tømmer sine tarmer i det offentlige rom og etterlater sine ekskrementer i busk og kratt.

Ekkelt, vil noen si; hadde det enda vært så enkelt. Det sprer sykdommer.

Hver dag dør 2000 barn som følge av elendige toalettforhold eller fravær av sådant. Og dét til tross for at tilgang på elementære sanitære forhold nå er regnet som en grunnleggende menneskerettighet av FN.

Navnet skjemmer ingen

Å kvitte seg med matrester som har fullført sin ferd gjennom fordøyelsessystemet er sjelden forbundet med særlig oppmerksomhet.

Hver dag dør 2000 barn som følge av elendige toalettforhold eller fravær av sådant.

Joar Hoel Larsen

At andre «vet» kan være en belastning i seg selv, som for eksempel når man reiser seg i et fly og går spissrotgang forbi hundrevis av medpassasjerer.

Selv avlukket er unevnelig: «Det glade hjørnet» sier vi og det utsmykkes ofte med et hjerte på døren. Kvinner snakket før i tiden om å «pudre nesen», mens «lavatory» og «bathroom» er kodede omskrivninger der man pakker inn sitt ærend i omtrentlige begreper.

I tysktimene kunne det bestemte pronomen i intetkjønn «das» fremkalle fnising, mens en prest og dikterhøvding nordfra aldri fikk den anerkjennelse han sannsynligvis fortjente på grunn av et avsporende etternavn.

Vi går verbale omveier for å slippe å si at vi skal bæsje.

Et svært relativt problem

Her i landet er vi heldige som har redusert våre praktiske avføringsvanskeligheter til et språkproblem.

Å skaffe folk bedre sanitære forhold er et av FNs tusenårsmål i kampen mot fattigdom, og selv om det går fremover så vil verdenssamfunnet – slik det ser ut nå – ikke nå det målet de satte seg.

Joar Hoel Larsen

I 45 land er det et problem for mer enn halvparten av befolkningen hvor de skal gjøre fra seg, ikke hvordan de skal beskrive det de gjør. Det verste er ikke ekskrementer på avveie, men fluer og dårlig hygiene. For der det ikke er en dass, er det heller ingen vask. Eller rennende vann. Eller såpe.

Vi snakker ikke om en nostalgisk norsk utedo, med klaskelyder og krok på døra, hvitt papir på rull og falmede bilder fra Norsk Ukeblad på veggen. I beste fall dreier det seg om en helsefarlig latrine i utkanten av landsbyen. De hadde gjerne kalt det «driter'n» hvis de bare hadde hatt en.

En gutt på vei til skolen i Indonesia

I Jakarta i Indonesia er en gutt på vei til skolen. Her er de helt avhengig av den sterkt forurensede elven siden de mangler rent vann til å dusje og vaske klær. Kloakksystemet renner rett ut i elven.

Foto: ENNY NURAHENI / Reuters

Tar språket i bruk

De som forsøker å hverdagsliggjøre omtalen av denne særdeles dagligdagse handlingen må bekjempe mye overtro og mange tabuer. Derfor tar de språket i bruk og vender det mot fordommene.

«Shit!» sier de på engelsk når noe går dem imot; men ikke for å beskrive avføring. Den blir gjerne muntlig parfymert og kalt «poop», som gjerne må oversettes med det stuerene og norske «bommelibom». Derfor sier de som står bak den 12 år gamle World Toilet Organization:

«Cut the Crap». De ber i praksis folk slutte med å preike skit og heller gjøre noe med det.

Å skaffe folk bedre sanitære forhold er et av FNs tusenårsmål i kampen mot fattigdom, og selv om det går fremover så vil verdenssamfunnet – slik det ser ut nå – ikke nå det målet de satte seg.

Ikke bare fysisk, også psykisk og sosialt

Alle som har slitt med diaré eller forstoppelse vet å verdsette god og regelmessig avføring.

Det er vanskelig å «fokuser på arbeidsoppgava'n» som det heter når magen er i ulage.

Det kan ødelegge enhver utflukt og ferietur og ha en særdeles dempende virkning på en ellers intim og hyggelig aften. Men dette er et vestlig luksusproblem.

Særlig kvinner i den tredje verden, og ikke minst skolejenter, sliter med å finne et sted for seg selv når de menstruerer. I mange kulturer er syklusen forbundet med skam og uverdighet, forårsaket av overtro og kunnskapsmangel.

Ikke engang mødre snakker med sine døtre om hva som skjer med kroppene deres.

Når du sitter der og kontemplerer i dag, i kunstig skogsduft, med varmekabler i gulvet og hvite fliser over alt: Tenk hvor privilegert du er!

Joar Hoel Larsen

Det er ingen hjelp å få, de frykter det verste i sin uvitenhet og det er i alle fall ingen steder å gå. Fravær av kvinnetoaletter i arbeidslivet eller jentedoer på skolene fører til at de dropper ut.

I siste instans betyr det at de slutter på jobben og på skolen med de sosiale omkostningene det har for den enkelte og samfunnet.

Hva kan vi gjøre?

På FNs Vanntoppmøte i Budapest i forrige måned sa generalsekretær Ban Ki-moon at VHS – i videste forstand – er et av tre helt avgjørende felt hvor det må mer samarbeid til for å oppnå en bærekraftig utvikling. Da er det viktig med bistand, men også å bryte ned fordommer og bekjempe tabuer.

Derfor må det snakkes om og avmystifiseres. Gjerne fleipes med, selv om det er dødsens alvor for millioner. Det gjelder å bli fortrolig med sitt eget tarmsystem og få et avslappet forhold til sin indre møkkamann.

Og husk: Alle på jobben og i nabolaget, på buss og trikk gjør det.

De går på do – og vasker (forhåpentligvis!) hendene sine. Selv Kongen må på do i ny og ne. Og det er ingenting å skamme seg over. Og når du sitter der og kontemplerer i dag, i kunstig skogsduft, med varmekabler i gulvet og hvite fliser over alt: Tenk hvor privilegert du er!