En dristig strategi

SV går til valg på å være partiet for alle som vil stille krav til Ap. Det spørs hvor mye det fenger.

Partiledelsens fire formulerte hovedkravene er et forsøk på å møte en selverkjennelse Lysbakken selv formulerte i boken «Frihet sammen» i 2015.

Han vil «søke makt på en ny måte. Vi må lære av de tre store feilene vi gjorde i 2005 og 2009.» Det skrev han i et oppgjør med to valgkamper med for mye luftige visjoner, for lite prioriterte krav. 2017-oppskriften ble lansert:

«Klare prioriteringer. Konkrete løfter. Ufravikelige krav.»

Å gå til valg på ultimative, hovedkrav til regjeringsforhandlinger er nytt i norsk politikk.

SV-ledelsens fire hovedkrav er en røff og dristig kommunikasjon med både eget parti, egne og potensielle velgere og de øvrige partiene.

Røffe prioriteringer, dristig strategi

Partimedlemmer på stand og med verv og i tv-debatter vet hva de skal snakke om. Partiet vil kanskje fremstå mer samlet. Velgerne vet hva de får, men også hva de kanskje ikke får.

Ledelsens fire foreslåtte hovedtemaer henvender seg tydelig til viktige velgergrupper som har tro på SVs fattigdoms- og fordelingspolitikk (barnetrygd), miljøpolitikk (oljefrie områder), skolepolitikk (lærernorm) og velferdspolitikk/syn på offentlig sektor (profitt på velferdstjenester).

Men hva med gnisten til SV-politikere og velgere som har andre prioriteringer? De som brenner for kollektivtrafikk, økt formuesskatt eller skattelette til lavtlønte eller prøve-stopp i skolen? Alle som kanskje har innvandringspolitikk, feminisme, yrkesfagutdanning eller internasjonal politikk som sin hjertesak for å støtte SV?

Deres politiske motivasjon er nå på en delt femte plass med alle mulige detaljerte ønsker, dyre ambisjoner eller vage visjoner i et partiprogram.

Debatten om femteplassen er sågar interessant inn i helgens landsmøte. Flere forslag ligger på bordet til å utvide firepunktslisten.

Flere av endringsforslagene handler om å legge til et internasjonalt punkt om atomvåpenforbud, rakettvåpenskjold-motstand, handelsavtaler, militære operasjoner og internasjonal solidaritet. SV ble i sin tid stiftet som en reaksjon på Aps utenriks- og forsvarspolitikk.

Det kan altså hende at ledelsen må legge til et femte punkt for å tilfredsstille en ikke ubetydelig velger- og medlemsgruppe.

Uansett antall hovedkrav: Andre partier vet hva som er viktigst for SV. Kravene er hverken enkle å svelge eller umulig å innfri, enten man spør Ap, Sp eller KrF.

Heldigvis for SV. Hadde kravene vært stemplet som uaktuelle eller innfridd allerede i mars, ville halvåret til september vært uendelig langt for et da mindre relevant SV.

Samtidig må SV-erne spørre seg hvor mye tyngde de som det trolig minste partiet kan legge bak resten av programmet sitt i en eventuell regjeringsforhandling, når de nå viser hva det viktigste er.

Ultimatumet kan også spille tilbake på dem selv. Skulle Støre innfri 95 prosent, må de likevel forlate forhandlingsrommet tross store innrømmelser. Derfor har andre i lignende situasjoner tidligere unngått ultimative krav. Kanskje SV-ledelsen vil ha en unnskyldning for å bryte?

Senterpartiet er alt SV skulle ønske de var

Ser man SVs utvikling på 2000-tallet, stikker hovedproblemet likevel dypere enn Lysbakkens to år gamle selverkjennelse. Prioriteringen må være et middel, den er overhodet ikke et tilstrekkelig mål.

SVs største problem er at de ikke er best til noe. Og det de er tålelig gode til, er ikke så viktig for så mange velgere. SV sliter med det valgforskerne kaller sakseierskap.

SV eier ingen saker lenger, slik Frp eier innvandringspolitikken, Senterpartiet distriktspolitikken og MDG miljøpolitikken. SV har tapt seg, i velgernes øyne, i skolepolitikken.

På de fleste politikkområder er Høyre og Ap naturlige motpoler, småpartiene må dominere på en arena for å være sikret relevans. Hvis man da i tillegg er best på noe som er viktig for mange, ligger mye til rette for vekst. Slik Sp opplever for tiden.

Dessuten stiller ikke Sp krav til samarbeidspartnere, de mener det vil gjøre dem til lillebror i utgangspunktet. Partiet har nå større selvtillit enn som så.

SV har riktignok troverdighet på fordelingspolitikk, ett av hovedkravene, men det er ikke fullt så viktig for fullt så mange velgere. Også Rødt og Ap snakker om fordeling og forskjeller.

SV mistet eierskapet til utdanningspolitikk, tross åtte år med fagstatsråden. Lysbakken, som kunne ha konsentrert seg om fordeling i arbeids- eller finanskomiteen, sitter nå i utdanningskomiteen på Stortinget. I 2012 plasserte han seg selv i helsekomiteen for å bredde ut partiets profil. Han ble sittende ut 2015. Nå er ikke helsepolitikk et av hovedkravene.

Søker makt

Allerede i 2015-boken sin var Lysbakken klar på at partiet skulle i regjering. Både hovedkrav-konseptet og målet om regjeringsdeltagelse går oppsiktsvekkende problemfritt, selvsagt ikke diskusjonsfritt, gjennom partiorganisasjonen.

Lysbakkens SV, hans generasjon SV-ere, har et helt annet syn på makt enn hva tilfellet var under forgjenger Kristin Halvorsens regime forut for den historiske regjeringsdeltagelsen fra 2005. Selv om oppslutningen akkurat nå er cirka halvparten fra valgresultatet de gikk inn i regjering med i 2005 og opplevde en betydelig slitasje. Nå ser man hvilken verdi det har å sitte i regjering å ha statsrådsmakt og synlighet hver dag.

SV garanterer at de vil felle regjeringen Solberg, uansett hva. Men de garanterer ikke at de vil sitte i regjeringen Støre. For det første handler det om egen størrelse. SV må høyst sannsynlig over sperregrensen for at en Støre-regjering i det hele tatt er en mulighet.

Samtidig kan en Støre-regjering fort bestå av Ap, Sp og KrF hvis dagens flertall ryker. Hva slags rolle vil SV ha da, og hvor mye er kravene verdt da?

Støre vil nok ha en så bred forankring som mulig for sitt flertall, det bør han hvis Ap satser på åtte år ved makten. Dermed vil en knapp flertallsregjering med Ap-sentrum gjøre lurt i å ha et godt forhold til dem til venstre for seg.

SV kan fort havne i en situasjon hvor også de har et parti til venstre for seg, dersom Rødt kommer inn på Stortinget. Da blir dynamikken en helt annen, det blir vanskeligere for SV.

Tid og rom

Gjennom 3,5 år i opposisjon har SV hatt tid til å finne seg selv. Nå har det også åpnet seg et større handlingsrom å utnytte til venstre for Arbeiderpartiet.

Støres Lofoten-kompromiss i eget parti, Aps signering av forlik i Stortinget på skatt, langtidsplan for forsvaret og innstramninger i innvandringspolitikken bør gjøre det enklere enn noen gang etter 2005 for SV å skille seg fra sin hovedkonkurrent og -samarbeidspartner.

Likevel har ikke SV stabilt og betydelig løftet seg unna sperregrensen, selv om man kan ane en positiv tendens sammenlignet med 2013.

I utgangspunktet skulle man tro at å være i opposisjon til «tidenes blåeste regjering» var en ønskeposisjon for SV, men denne perioden har vist at det ikke er noe garanti for vekst.

Det kan til og med være slik at SV ville vært et bedre opposisjonsparti om det var til en Ap-regjering generelt, kanskje Ap-sentrum-regjering spesielt. Fordi mange skuffede Ap-velgere på venstresiden i partiets velgermasse ville stemt SV i protest mot et sentrumsorientert Ap.

Etter valget kan SV fortsatt være eneste parti til venstre for Ap på Stortinget. Men det kan være ett til. SV kan sitte i en flertallsregjering, men de kan også stå utenfor. De kan samarbeide, men de kan også være helt fristilt i opposisjon.

De tror prioriteringene deres er svaret på utfordringene. Det er et uprøvd og dristig grep.

Men SV har lite å tape.