Kommentar

Drap som underholdning

Ingen steder drepes og voldtas kvinner mer regelmessig enn i romaner og TV-serier. Drapet på en ung kvinne nylig viser at virkeligheten er langt fra underholdende.

Sarah Everard
CkGeMhAqUrk

33-år gamle Sarah Everard ble funnet drept, og en politimann er siktet.

Foto: Kirsty Wigglesworth / AP

Vil det hjelpe å slutte å drepe så mange kvinner i krimbøker og på film?

Det er påske. Her i landet betyr det påskekrim. Hver eneste mars måned skjer det samme. Krimbøker legges ut i bokhandlernes utstillingsvinduer. TV-kanaler kjemper om de beste historiene med utrettelige politietterforskere i hovedrollene.

Kvinners verste mareritt er svært ofte gjennomgangstema. Ensom kvinne i kveldsmørket. Overfallet, voldtekten, drapet. Så etterforskningen. I fiksjonens verden forlanger vi en oppklaring. En løsning. En avslutning. At politiet gjenoppretter orden.

Jeg aner ikke hvor mange drepte kvinner som har underholdt meg de siste årene.

Drapet på Sarah Everard viser at det er det som er fiksjonen.

3. mars 2021, utpå kvelden, var 33-åringen Sarah Everard på vei hjem. Londons gater var korona-stille. Som alle kvinner visste også hun at det å gå alene, er en risiko. Hun hadde fargerike klær for å bli sett og joggesko for å kunne løpe. Hun snakket høyt med kjæresten på mobilen og avtalte å møte ham neste dag.

Så ble det stille.

Levningene hennes ble funnet syv dager senere. Bortført, drept og trolig voldtatt. En politimann, klarert for å beskytte regjeringsbygninger og ambassader i London, er arrestert.

Sarah Everard ble ett av altfor mange ofre, men akkurat denne kidnappingen og dette drapet utløste et voldsomt sinne. Mot Londonpolitiet. Mot myndighetene. Pluss et ubesvart spørsmål etter flere år med #metoo: Må fortsatt kvinner ofre sin bevegelsesfrihet for å unngå drap, voldtekt, overgrep og trakassering?

Jeg ler litt av meg selv når jeg later som om jeg snakker i mobilen på vei gjennom smuget.

For hvem kjenner seg ikke igjen i følelsen av å være utsatt? Jeg ler litt av meg selv når jeg later som om jeg snakker med noen i mobilen på vei gjennom smuget inn til gaten der jeg bor. – Straks hjemme, roper jeg inn i telefonen. – Du ser meg om tre sekunder!

Ja, jeg ler av meg selv etterpå, men det er en trist erkjennelse som ligger bak latteren. Å være kvinne, betyr å være vaktsom. Fra unge år. Klær, sminke, alkohol, hva du sier, hvordan du smiler. Hvor du går.

-Vi må gjenvinne gatene, ropte den store gruppen mennesker som samlet seg til minnestund ved paviljongen på Clapham Common i London, lørdag 13. mars.

Oppropet var et direkte svar på politiets mange henstillinger til kvinner om å holde seg hjemme. Henstillingene ble tolket som om portforbud er best for kvinner.

Den kvelden fylte et hav av blomster plassen. Politiet var der også. Med smittevernregler som begrunnelse, gikk de brutalt til verks for å stoppe minnestunden. Blomster ble tråkket ned. Kvinner ble lagt i bakken. Fire ble arrestert.

Må fortsatt kvinner ofre sin bevegelsesfrihet for å unngå drap, voldtekt, overgrep og trakassering?

Og sinnet mot politiet akselererte. Britiske voldtektsstatistikker levner politiet og myndighetene liten ære.

Antall registrerte voldtekter stiger og stiger. 58.856 ble meldt til politiet i England og Wales i 2020. Bare 1.4 prosent av dem endte i domfellelse.

I landet som er viden kjent for å produsere de beste politiseriene, der den ene etterforskeren etter den andre er villig til å ofre egen karriere i rettferdighetens navn, er voldtekt i realiteten nesten avkriminalisert.

Jo Nesbøs bok Blod på snø

Jo Nesbø er en av mange storselgende kriminalforfattere som skriver om kvinnedrap.

Men altså ikke på TV, og ikke i litteraturen. Der lever troen på rettferdighet videre. Jeg aner ikke hvor mange drepte kvinner som har underholdt meg de siste årene, men få er det ikke.

Blant mange, mange er storselgerne Jo Nesbø og Stieg Larsson, vinterens serier The undoing og Den tynne blå linjen. For ikke å glemme britiske The Fall, på NRK TV akkurat nå. Der seriemorderens sadistiske voldtektsfantasier definerer og tidvis glorifiserer både forfølgelsen, overgrepene og drapene.

Sarah Everard ble ett av altfor mange ofre.

I reklamen fristes det med: Ung, gjerne vakker kvinne funnet voldtatt/partert/skjendet/skutt/ drept.

Det kan virke som en oppskrift som aldri slutter å sanke et stort publikum. Drep en kvinne, fordi hun er kvinne, og du har en sikker vinner.

Drapet på Sarah Everard minner oss på at det er mange menn som kanaliserer hatet sitt mot kvinner. Det er en del av virkeligheten, og forfattere gjør det forfattere og serieskapere forventes å gjøre: bruker også forbryterens psyke til å skrive historier.

Så kan man bare spørre seg om hvorfor kvinner så suverent passer best i rollen som ofre for aggresjon, maktbegjær og blind vold?

Også barn, dyr og menn er tilfeldige ofre. Men, når så du sist en TV-serie om et barn eller et dyr, som mishandles og drepes?

I virkeligheten er de også ofre for grov vold, men stort sett ikke der fiksjon produseres. Dagbladets Cathrine Krøger gikk hardt ut mot krimforfatterne Camilla Läckberg og Lars Kepler i vinter: «Overgrep mot barn er ikke underholdning», skrev hun.

Kvinners verste mareritt er svært ofte gjennomgangstema.

Filmprodusenter vet at slike serier vil skyve folk bort fra TV-skjermen i avsky. Selvfølgelig vil de det. Spekulativt, vil vi vel si. Fordi barn og dyr er uskyldige.

Er kvinner skyldige?

Ville det hjelpe på statistikkenes iskalde tall hvis forfattere og serieprodusenter tok i bruk en smule oppfinnsomhet? Lot være å lemleste en kvinne til?

Kanskje? Kanskje ikke?

Men det ville hjelpe meg.

For jeg er så forbanna lei.