Folketallet i Nord-Norge falt med nesten 2000 innbyggere i 2019. Og ytterligere over 2000 i 2020. Det er dramatisk.
Like dramatisk er det at det knapt heves et øyenbryn innenfor Ring 3.
Det går ikke dårlig i Nord-Norge. I flere år har den økonomiske veksten vært sterkere enn i landet for øvrig. Det er underskudd på arbeidskraft.
Det er flere årsaker til nedgangen i folketallet. Det fødes færre barn, folk flytter til andre deler av landet og deter mindre innvandring fra utlandet.
Grunnleggende sett er dette spørsmål om hva som er Norge. Er Norge samlingen av de statlige institusjonene rundt Karl Johan midt i Oslo? De sentrale byene? Eller er Norge det utrolige mangfoldet fra Setesdalsheiene til Finnmarkskysten, fra Utsira til Holmenkollen?
Norge har små forskjeller. Men samtidig er Norge så forskjellig! Med utallige små, levende samfunn rundt i hele landet. Med ulike særpreg ut fra hva stedene er sprunget ut av.
Det har vært en bevisst politikk å ta vare på mangfoldet.
Forskjellen til Sverige er slående. Når du kjører gjennom Sverige, ser du skog. Ikke mennesker og levende samfunn. Er det slik vi vil ha det også i Norge?
Hurtigruta fylles med turister som vil se kysten. De reiser til Nord-Norge for å se levende samfunn. Mennesker som utnytter de lokale ressursene. Som er Norge.
I årene framover blir utfordringen større. Mange distriktskommuner vil få færre innbyggere, og blant dem flere eldre og færre unge. Det blir rett og slett vanskelig å gi gode nok tjenester, fordi det er for få til å utføre dem.
Vi kan trekke på skuldrene å si at det dessverre er en internasjonal trend. Men, dette er et helt annet og mye større spørsmål: Det er et spørsmål om hvilket land vi vil være.
Er politikkens og nasjonens oppgave å skape et samfunn som er mest mulig effektivt, tjener mest og bruker minst? Om å gjøre oss mest mulig lik London og Paris?
Eller er oppgaven å forvalte et samfunn som tar vare på det særpreget og det mangfoldet av regionale kulturer som Norge består av. Ta videre det mangfoldet som er Norge.
Befolkningsnedgangen i Distrikts-Norge er ikke en naturlov. Nedgang kan møtes. Muligheter kan utnyttes. Det er krevende. Men det er også et spørsmål hva vi vil.
Da Norge fikk et nett av småflyplasser i distriktene var det ikke for at det var spennende å fly. Det var for å korte ned avstander. Skape utvikling. Sikre bosetting.
Det var et valg. Basert på vilje.
Når hørte vi sist at det er et viktig nasjonalt mål «å bevare hovedtrekkene i bosettingsmønsteret»?
Nå er vi i en tid hvor teknologi gir områder som Nord-Norge mulighet for et kvantesprang. For hva er Nord-Norges største utfordring: avstander. Og hva er særpreget ved ny digital teknologi: den fjerner avstander.
Mye av det vi mangler helse- og omsorgspersonell til å gjøre, kan utføres gjennom digital assistanse som varsler når noe er galt, og hvor man selv kan utføre enkle målinger av blodtrykk o.l.
Vi kan løse flere velferdsoppgaver i utkantene selv om forholdet mellom unge og eldre endres. Vi kan legge oppgaver ut som før måtte gjøres i sentrale strøk. Vi trenger ikke å flytte et helt direktorat ut av Oslo.
Ansatte i samme avdeling kan i prinsippet jobbe hvor som helst.
Dette endrer begrensningene fullstendig. Slik flytrafikken endret avstandene i Nord-Norge. Slik distriktshøyskolene endret fordelingen av kunnskap. Slik Innovasjon Norge/Distriktenes Utbyggingsfond endret fordelingen av kapital. Slik Husbanken endret boligbyggingen.
Men da må vi ville det. Gjøre det.
Nord-Norge var lenge preget av nedgang i folketallet. I tiåret fra og med 2008 til og med 2017 økte imidlertid folketallet i Nord-Norge markant. Veksten avtok på midten av 2010-tallet og de to siste årene har det vært stor nedgang i alle fylkene.
Det ble tidlig advart mot at dette taktskiftet kunne være befolkningsendringer som var spesielle for landsdelen, og ikke bare den langsiktige trenden hvor folk flytter fra små samfunn inn til byene.
Konjunkturbarometeret for Nord-Norge konkluderte med at «Det er nå [i 2016] man må ta tak for å snu et mulig trendskifte slik at pilene igjen kan peke i riktig retning.»
Er det tatt et slikt tak? Er ikke tvert imot de distriktspolitiske virkemidlene kraftig svekket? En begynnelse er imidlertid å erkjenne problemet.
At folketallet i Nord-Norge faller med rundt 2000 to år på rad bør være ei alarmklokke for oss alle.
