De fire bydelene som utgjør Groruddalen har til sammen flere innbyggere enn Aust-Agder fylke, og ville ha vært Norges femte største by om de utgjorde en egen kommune. Likevel er denne delen av Oslo, «ytre øst» som den heter i kommunen, nesten ukjent i resten av landet.
Dalen blir generelt forbundet, på en løs og upresis måte, med sosiale problemer, og slik har det vært i over 40 år, siden lenge før de første innvandrerne fikk råd til å flytte fra indre til ytre øst. Stovner og Ammerud ble betraktet som fremmedgjørende, blokkbebyggelse ble omtalt som betonghelvete, og det gikk historier om barn som ikke lærte å telle og ungdom som røkte hasj i stedet for å lære tysk.
LES OGSÅ: Fra moderne idyll til «drabantbytragedie»
«Ghettohelvete»
I begynnelsen representerte Groruddalen riktignok noe annet. Til et stykke ut på 1960-tallet hadde folk fremdeles levende minner om elendigheten de hadde flyttet fra, altså trekkfylte og sjabre gråbeingårder i Oslo sentrum eller slitne småbruk i Utkant-Norge. Da stod Veitvet og Grorud for noe nytt og moderne. Bowlinghallen på Veitvet senter står fremdeles, med sine over 30 baner, som et taust vitne til en tid da Norge drømte om å få lov til å bli bare litt mer som Amerika.
Men de nye bydelenes glamorøse image skulle ikke vare lenge. Wam og Vennerøds debutfilm «Lasse og Geir» fra 1976 gjenspeiler tidsånden ganske godt ved å plassere de rotløse, opposisjonelle ungdommene i et trist drabantbyaktig oppvekstmiljø, med uinteresserte foreldre og dårlige venner. Så gikk det ti år, og etniske minoriteter begynte å sette sitt preg på dalen, fra Stovner til Ammerud. I dag blir merkelappen «ghettohelvete» gjerne brukt, nokså sjikanerende, for å karakterisere et område der rundt 150.000 mennesker lever helt alminnelige liv – de sover, spiser, jobber, går på skole og driver med ulike fritidsaktiviteter.
Få fritidstilbud
All forskning viser at det er misvisende å snakke om drabantbyene i Groruddalen som ghettoer. De er verken etnisk ensartede eller isolert fra resten av byen. Samtidig er det et faktum at de fire bydelene i ytre øst gjenspeiler det klassedelte Oslo: Gjennomsnittsinntekten og utdannelsesnivået er lavere, arbeidsledigheten høyere enn i resten av byen, og dalen har få kjente politikere som taler dens sak nasjonalt.
Lokalpressen i Groruddalen skriver oppgitt om hvordan Groruddalen er blitt hele byens deponi for skitten snø, men også om politiske løfter som ikke er innfridd og svekkede fritidstilbud. I hele Groruddalen finnes ikke engang en kino, og dalen er fattig på attraksjoner som kan lokke folk dit fra andre deler av byen. Det Groruddalen trenger aller mest, er kanskje en Aker Brygge, en Holmenkollbakke og en Frognerpark.
SE: Dokumentarserien «Dalen vår» på NRK1 kl.20.15
Lite felles fortid
Det er nemlig hardt arbeid å skape tilhørighet og lokal identitet i en ny bydel med stort kulturelt mangfold, stor inn- og utflytting og en mangel på varierte kulturtilbud. I en typisk norsk småby går den sosiale integrasjonen mer eller mindre av seg selv. Folk bor, jobber og går på skole omtrent samme sted. De kjenner hverandre på forskjellige måter, gjennom slektskap, bekjentskaper og felles erfaringer. Byen har dessuten gjerne en historisk forankring som skaper identitet, enten den knytter an til seilskutetiden, gruvedrift eller sild.
Drabantbyene i Groruddalen må skape tilhørighet og identifikasjon med andre midler. Innbyggerne har lite felles fortid, men kanskje desto mer felles fremtid. Utgangspunktet er ikke så dårlig, sammenlignet med etnisk sammensatte områder i andre deler av Europa. Når jeg tar med utenlandske kolleger til Furuset og forteller dem, med et unnskyldende glis, at dette er vår ghetto, tror de knapt sine egne øyne. Synet som møter dem, er et pent og ordentlig boligmiljø uten synlige sosiale problemer. Det betyr ikke at problemene ikke finnes, men de er ikke «ute av kontroll», som enkelte synes å mene. Kriminaliteten synker, det sivile samfunn blomstrer med et mangfold av organisasjoner, utdannelsesnivået stiger, og en rekke prosjekter i regi av den offentlige Groruddalssatsningen er med på å gjøre dalen mer attraktiv.
FØLG DEBATTEN: Ytring på Twitter
Bygda
Noen av de lokale ildsjelene i dalen omtaler sitt nærmiljø som «bygda vår», og søker inspirasjon fra norske bygdesamfunn for å skape en lokal identitet. Bygda er et positivt ladet begrep på norsk, den gir assosiasjoner til trygghet og omtanke, oversikt og sosial kontroll.
Men det er ikke alle groruddøler som er like fristet. Ganske mange innflyttere til dalen, enten de kom fra Punjab eller Gudbrandsdalen, vet godt hva en bygd er, på godt og vondt. For dem er det nettopp det urbane ved drabantbyen som gjør den attraktiv: Der slipper du å delta i tette fellesskap med mindre du vil det selv, og nabokjerringa har ikke noe med å legge seg opp i hva slags livsstil du har. I byen er det ingen som trenger å bry seg om hva du spiser eller tror på, så lenge du plukker opp søpla di og følger borettslagets vedtekter.
Balansen
På dette feltet er det uenighet. Skal drabantbyen forsøke å bli som et tettsted eller en bygd der nettverkene er tette, eller skal den rendyrke sitt urbane preg som integrert del av et storbyområde som rommer en fjerdedel av landets befolkning? Begge deler har sine fordeler. Innbyggerne må selv finne balansen mellom det tette og det løse. Men som utenforstående synes jeg uansett det hadde vært fint om noen kunne lage en Frognerpark ved Alnaelvens bredder, gjerne med et par fine kafeer, og hvorfor ikke slenge på et kunstmuseum og et teater når man først var i gang?
Dokumentarserien «Dalen vår» har premiere på NRK1 i kveld klokken 20.15.
