Antall doruller sier ikke så mye mer om deg enn at du er et menneske med iboende begrensninger.
Facebook-feeden min for noen dager siden kan deles inn i to kategorier. Den ene er bilder av overfylte kjøkkenskap. Med et lettelsens sukk eller et glimt av humor fordi folk først da innså at de ble hamstere, gitt, de også.
Den andre kategorien oser av frustrasjon. Enten fordi de selv var for sent ute for å få seg dopapir, eller fordi de er oppgitt over hvor usolidariske hamstrerne er.
Kaoset vi står i er en unik mulighet til å lære noe om oss selv. Hvordan vi håndterer usikkerhet. Hvordan vi tar beslutninger på sviktende grunnlag og i hvilken grad vi evner å justere oss når vi får ny informasjon. Kanskje kan vi også lære litt om raushet. For hva er det egentlig som styrer de valg vi tar i en slik situasjon?
Begrenset rasjonalitet
Teorien om rasjonell beslutningstaking innebærer å vurdere alle konsekvenser av ens valg opp mot hverandre og kalkulere seg fram til en optimal beslutning. Det er noe vi kan tilstrebe som et ideal.
Vi vil aldri fullt ut oppnå en slik rasjonell tilnærming. Til det er omgivelsene for komplekse for oss.
Vår begrensede rasjonalitet gjør at vi forenkler. Når Bent Høie sa at vi ikke trengte hamstre, må jo det bety at noen fant grunn til å hamstre.
Be meg om å ikke tenke på en rosa elefant, så vet du hva jeg garantert tenker på. For ikke å snakke om naboen, som sikkert allerede har parkert på butikken.
Begrenset oppmerksomhet
Torsdag morgen for vel en uke siden dro folk på jobb som vanlig. Underveis i arbeidsdagen fikk de vite at de skulle pakke alle tingene og komme seg hjem. Barna hentes og garderoben tømmes, for alt skulle stenges. Ingen trening. Og barnebursdagen må avlyses. Lykke til med å forklare en fireåring den.
«Kjære, kan du stikke innom butikken på veien og ta noen rasjonelle valg, please?»
Jo mer stresset vi er, jo mindre oppmerksomme er vi på signalene rundt oss. Vi tar det ikke inn. De som sier «slapp av, butikkene skal holdes åpne» overdøves av dem som sier «shit, står verden til i morgen?».
Begrenset etisk bevissthet
«Ta fram det beste i oss», ble vi oppfordret til fra sentralt hold på denne innholdsrike torsdagen. Å gjøre godt mot andre er en iboende evne vi har. Dog viser det seg at denne evnen kommer til uttrykk i ulik grad. Den skrus av og på, bevisst eller ubevisst.
I en presset situasjon er det ikke godt å si hva som er riktig å gjøre. Så vi velger det som virker mest åpenbart – rasjonelt eller ei: Å beskytte flokken min. Sikre at vi har det vi trenger. En egoistisk tanke, vil noen si. En naturlig tanke vi har med oss fra tidenes morgen, vil andre si.
Når vi tar med tidsaspektet blir vurderingen enda mer kompleks. Det som i går kunne oppleves som en helt OK avgjørelse, er forkastelig i dag. Det er som i hytte-debatten, som overtok for hamstre-debatten.
Hvis du på onsdag forrige uke ønsket å komme deg unna maset og smittesonen på den lokale lekeplassen, og isolere deg på den øde hytta di oppi fjellet, så var du få dager senere en idiot som ikke skjønte at du utsetter det lokale helseapparatet for en unødig belastning.
Begrenset vilje
Jo, men det burde ikke være så vanskelig å innordne seg etter føringer fra norske myndigheter, vil mange si. Våre medfødte begrensninger er ingen unnskyldning for å overse offisielle råd. Det er i tilfelle et valg vi tar – trolig et svakt et.
Kanskje noe av forklaringen ligger i det Harald Eia fortalte oss nylig i «Sånn er Norge»: Nordmenn er mer opptatt av uavhengighet enn noen andre i verden. Om jeg alltid har hatt full råderett over hvor jeg skal, når jeg skal dit, og hvor mange hermetikkbokser jeg skal ha med meg, så sitter det langt inne å lytte til noen som utfordrer det.
Vi skal tåle å la oss belære når vi oppfører oss på en måte som ødelegger for andre. Når jeg stresser så mye at jeg løper inn i en annen manns blindestokk, fortjener jeg å høre at det er lov å bruke øynene mine.
Selv i en normal hverdag sliter vi med å håndtere usikkerheten i omgivelsene. Da er det ikke så rart at vi famler litt nå. Og da trenger vi tilbakemeldinger vi kan justere oss etter. Men vi trenger også en dose raushet med hverandre. Kanskje til og med et smil. Det smitter også.
Jeg har forresten en ekstra pakke bleier om noen vil ha.
