I 1991 advarte den kristne avisa Dagen sine lesere: «Disney-imperiet er infiltrert av Satans hjelpere! Donald Duck & Co serverer små ’drypp’ av satanisme og okkultisme for å lokke barna bort fra Jesus Kristus.»
Det er nok ikke så mange barn som falt for Magica fra Trylls okkultisme og eventuell satanisme hos Hekla Heks, men det er derimot liten tvil om at hverdagslivet i Andeby viste sine unge lesere at et samfunn uten religion ikke bare er mulig, men også ønskelig.
FØLG DEBATTEN: Ytring på Twitter
Avsekularisert, men tørst på noe åndelig
Oppslutningen rundt Den norske kirke har falt i takt med at Donald-leserne er blitt voksne. Der polakkene oftest går i kirken og portugiserne anser seg som mest religiøse, ligger svensker, finner, dansker og nordmenn på bunn av begge listene. Det er neppe tilfeldig at interessen for kirken er lavest i nettopp de nasjonene der Donald Duck har stått sterkest i over seksti år.
I Andeby framstår høytider og ritualer med religiøse røtter som sekulariserte. Påsken feires med parade, jul betyr familiemiddag og gavetid, mens halloween er karneval. Høres det kjent ut?
Med unntak av katedralen Notre Duck, som dukker opp i én Carl Barks-tegnet historie, finnes det verken prester eller gudshus i Andeby. Men fravær av religion til tross, i Andeby finner vi også røttene til vår moderne tørst etter noe åndelig som kan holde liv i troen vår, etter at statskirken har mistet grepet på oss.
La oss se nærmere på to eksempler: Donald Ducks flørting med kronisme-kulten, og new age-opphenget til fetteren Klodrik.
Den nyreligiøse Donald
Her i Norge viste de new age-disiplene virkelig styrke i 1980-årene, men i dag er Norge et mer åndelig samfunn enn noen gang i moderne tid.
Snåsamannen selger over 200 000 bøker, Märtha Louise etablerer engleskole, mens folk snakker med døde og får avfotografert auraen sin. Rundt 100 000 nordmenn besøker rundt femti årlige alternativmesser og -festivaler, helsekostbutikkene omsetter for 2,2 milliarder kroner, og rundt halvparten av alle nordmenn har tydd til alternativ helsehjelp.
Røttene til denne grenseløse spirituelle jakten finner vi, som så mye annet i norsk samfunnsliv, hos Donald-tegneren Carl Barks. Allerede i Donald Duck & Co nummer 6, 1954 kaster Donald seg over kronismen.
FØLG DEBATTEN: Se Ytrings samleside
Kronismen kan minne om en kult, men det er riktigere å kalle det en nøkkel til å mestre livet, på linje med selvhjelpsbøker som «The Secret» (2006). Der Rhonda Byrnes hemmelighet enkelt kan oppsummeres ved at positiv tenkning kan få positive følger for helse, lykke og formue, er professor Bløffs tese også forbløffende enkel. «Ved alle livets korsveier la kronisme vise kursen», sier han, og viser hvordan filosofien gjennomføres i praksis. Velg deg to alternativer for alle livets problemer og utfordringer og la et enkelt kron eller mynt-kast avgjøre. Livsvarig medlemskap, medlemsnål og boka «Om kronismen» koster bare to kroner.
Donald finner raskt ut at kronismen har betydelige svakheter. Selv en enkel biltur ender i blindveier og frontkollisjoner, mens Donalds bot fra øker fra 40 til 200 kroner fordi han «bruker et pengestykke istedenfor tankene». Kronismen er til bare et stykke selvhjelpslitteratur for de ubestemte, de viljesvake, de lite religiøse, de late, de lite smarte og de problemsky.
Urhippien Klodrik
Der Carl Barks som regel latterligjorde det alternative Andeby, vokste Donalds fetter, Klodrik, seg raskt ut av sine parodiske røtter. Han ble et viktig forbilde for Donald-lesere da de gikk inn i ungdomsårene, og det var ikke bare fordi han hadde lengre hår enn The Beatles.
Klodrik er Andebys hippie, med rosa klær, langt hår og et lyrisk, følsomt sinn, som er preget av store visjoner, virrete ideer og en væremåte som er i konstant opposisjon til det bestående. Klodriks norske debut kom i 1965, i historien «Frisk fetter på ferde».
Klodrik har fulgt en forelesningsrekke om tidssløseri, og er med det blitt ekspert på området Copyright: Disney
Her møter vi en ufyselig morgenfrisk effektiviserings- og rasjonaliseringsekspert, flere tiår før effektivisering ble moteord i norske bedrifter. Denne gangen har ikke Klodrik «lest en bok som vanlig», som Donald sukker, men fulgt en forelesningsrekke om tidssløseri. Han belærer Donald om hvordan han kan spare tid hvis han vasker klær, lager middag, mater katten, slår gresset, vanner plenen og vasker bilen samtidig. Klodrik viser også hvordan man leser bøker mye raskere hvis man bare leser mellom linjene.
FØLG DEBATTEN: Ytring på Facebook
Ekspert bare på ett område
Han utroper seg ofte til ekspert på det ene og det andre, men kunnskapen stikker sjelden dypere enn at han nettopp har lest en bok eller sett et tv-program om emnet. Selv om ideene og prosjektene som regel ender i katastrofe, som de gjør for Donald, innser Klodrik, i motsetning til Donald, svært sjelden at han har tatt feil. Han forblir i egne øyne en ekspert og et misforstått geni, og tar ikke «en Donald» og rømmer når prosjektene faller i fisk. Han er i virkeligheten ekspert på bare ett område: bortforklaringer.
Klodrik er preget av en evig søken etter nye hobbyer og livsstiler basert på bøker og tv-programmer han snubler over. Han er én del energisk beatnik, én del sympatisk hippie, én del hyperaktivt new age-hode og én del virkelighetsfjern kløne. Og husk at det fortsatt er 15–20 år til den kulturell-religiøse syntesen kalt new age så smått begynner å feste seg i Norge. Flere av de første norske newagerne leste sannsynligvis om Klodrik som barn.
Øyvind Holen har skrevet boken «Donald-landet: Hvordan en and i matrosdress formet det moderne Norge»
