Døden som kunstverk

David Bowies regisserte selv sin bortgang. Han ville ikke forlate oss med et uferdig verk.

Obit David Bowie David Bowie

David Bowie på scenen i Hartford, Connecticut i 1995.

Foto: BOB CHILD / Ap
Knut Schreiner
Musikkredaktør i Tidal og sosiolog

«Se opp her, jeg er i himmelen», sang David Bowie på sin siste singel ”Lazarus”.

Samtidig kom et nytt album, som fikk strålende anmeldelser. Det var fylt av referanser til død, sykdom og ensomhet. Tittelen var en sort stjerne. Bare to dager etter utgivelsen, kom sjokkmeldingen.

Platen var hans avskjedsgave til publikum. Men timingen for det hele, og ikke minst måten han gjorde det på, gjør dette til noe mer.

«Hans død var et kunstverk» sa Bowies faste produsent Tony Visconti. Måten han valgte å forlate oss på, var en del av hans kunstnerskap.

Bowie var syk med uhelbredelig kreft i 18 måneder. Det kunne minne om den norske billedhuggeren Bård Breivik, som døde samme dag som Bowie.

I likhet med Bowie hadde Breivik vært alvorlig syk, og i likhet med Bowie hadde han jobbet så mye som mulig mot slutten, for å få sitt siste prosjekt ferdig.

Det handler om å ikke forlate oss med et uferdig verk.

Paradokset

En del av Bowies kunstverk handler om artisteri, om å være et pop-idol, en internasjonal superstjerne – av den eksklusive sorten som bare fantes i det forrige århundret.

Det handler om å ikke forlate oss med et

uferdig verk.

Knut Schreiner

Store deler av karrieren hans er variasjoner over ideen om et pop-idol; skikkelser som er beundret, men som også er ensomme og på utsiden.

Bowie lyktes igjen med med å lage dette bildet. Han fikk oppmerksomhet - alles oppmerksomhet - på samme tid. «Se opp her, jeg er i himmelen» – og alle verdens øyne ser opp på ham. Men han var også utenfor og ensom.

Dette har Bowie fortalt tidligere. Først på klassiske album, så på de store konsertscenene. Hans siste forestilling foregikk på det 21.århundrets scene - sosiale medier.

Ironisk nok, var Bowie kjent for å verne om sitt privatliv. «Privatliv er den største luksusen» sa Bowie. Ingen visste at han var syk.

Det framstår som et paradoks: Han spilte død i en musikkvideo, og lagde en plate om temaet, samtidig som familien ba om fred i sorgprosessen.

PEOPLE-BOWIE/DEATH Candles, flowers and glitter are pictured by the star of British rock star David Bowie on the Hollywood Walk of Fame in Los Angeles, California

Bowies stjerne på Hollywoods Walk of Fame.

Foto: STRINGER / Reuters

David Bowie lå alltid foran, i mote og trender og tidsånd. Var hans måte å dø på også et frampek, mot at det vil bli vanligere i framtiden å regissere sin egen bortgang?

Det siste kunstverket

Vi skal alle dø, og kreften rammer vilkårlig. Men det som gjelder nå, er å ta kontroll over død og sykdom. Man snakker om å vinne over kreften, å kjempe. Det gjelder å utnytte sykdommen maksimalt. Skriv en blogg, eller en bok, gi av deg selv.

Disse lidelseshistoriene er en egen kapitalform i en medie- og oppmerksomhetsøkonomi. Bare se på Skavlan.

Istedenfor å se i seg selv og i sine nærmeste, så ser man til et speilbilde av seg selv, som det vil framstå på sosiale medier etter at man er død. Som alt annet i tilværelsen, har også døden blitt en konkurranse.

David Bowie lå alltid foran, i mote og trender og tidsånd.

Knut Schreiner

Ga David Bowie oss en kommentar til en narsisstisk kultur, eller var han et symptom på denne kulturen?

Eller ønsket han bare å iscenesette seg som en av de siste store legendene, med en bortgang som kan måle seg med Elvis Presleys i 1977?

Jeg velger å tro det siste: At det ikke handler om narsissisme, men om kunstverket. Det var karakteren «David Bowie» - i anførselstegn - som døde i musikkvideoen.

David Robert Jones, fra bydelen Brixton i London, ønsket seg minst mulig oppmerksomhet. Senere i uken kom nyheten om at det ikke blir noen begravelse eller noen seremoni. Bowie ble umiddelbart kremert.

Men nok engang brøt han med tradisjonen og gikk sin egen vei.

HØR: Knut Schreiner på NRK Radio - Ytring

Hver uke kobler Knut Schreiner musikk med politikk og aktualiteter i«Ytring» på P2 søndag kl. 11. Schreiner er musikkredaktør i Tidal, musiker (kjent fra band som Kåre and the Cavemen, Euroboys, Turboneger) og kultursosiolog.