I Statsbudsjettet for 2017 foreslår regjeringen å øke arbeidsgiveravgiften for alle ansatte i banknæringen. Kanskje tenker man at dette bare vil gå ut over finansgigantene på Aker Brygge og i Bjørvika. Men det er lokalbankene dette vil ramme mest og hardest. En slik såkalt «finansskatt» vil eksempelvis gjøre det en halv million kroner dyrere å drive en liten sparebank med 10 ansatte. Av alle måter å skattlegge bankene på, er dette sannsynligvis den mest distriktsfiendtlige.
Distriktene rammes
En kan spørre seg – tror regjeringen problemet med bankene i dag er at de har for mange filialer – på for mange steder – med for mange ansatte? Eller innser den at utfordringen snarere er at det stadig blir færre filialer, at bankansatte i lokalmiljøene blir rasjonalisert og sentralisert bort i et stadig høyere tempo, at stadig flere steder blir stående uten bank – fordi arbeidskraften blir for dyr? Og at det lokale næringslivet som med ansvar for lokale arbeidsplasser sitter igjen uten lokale og regionale banker med rådgivere som kan styrke bedriftene i sin utvikling.
Med økt skatt på lønn blir det dyrere for de lokale sparebankene å gjøre det de skal gjøre – og der de er best i konkurransen med gjennomrasjonaliserte storbankers internettjenester – nemlig å være til stede i lokalsamfunnet med lokal kunnskap, høy servicegrad og et menneskelig ansikt.
Hvis regjeringen mener alvor i distriktspolitikken, må de legge frem en finansskatt som ikke er konkurransevridende og kun til fordel for de bankene som år etter år legger ned filialer ute i distriktene
Til stede når det gjelder
Alle partiene på Stortinget ønsker levende lokalmiljøer. Når anledningen byr seg er de alle flinke til å snakke frem viktigheten av sparebanker og det lokale bankvesen. Da blir det i beste fall et paradoks at statsbudsjettet legger opp til en finansskatt som går mest ut over nettopp den delen av bankvesenet de ellers snakker så positivt om – nemlig de lokale sparebankene.
Sparebankene møter i dag sterk konkurranse fra banker med ekstremt lave kostnader og internett som viktigste distribusjonskanal. Denne konkurransen kan kun møtes gjennom å utvikle en annen forretningsmodell – basert på lokal rådgivning, personlig oppfølging og lokal tilstedeværelse. Dette er en modell lokalsamfunnene vil ha og som distrikts-Norge, og særlig det lokale næringslivet, trenger.
Regjeringens forslag staffer denne forretningsmodellen og belønner de som klarer å drive bank med så få ansatte som mulig. Kanskje høres dette effektivt og fornuftig ut, men det undergraver den sparebankmodellen som har vist seg å være særlig viktig rundt om i landet.
Det er lokalbankene som er der når verden er vanskelig, og som sikrer stabilitet i krisetider. Da storbankene – og særlig de utenlandske – reduserte sin aktivitet etter finanskrisen, var det sparebankene som stod der last og brast.
En rapport Menon Economics lagde for sparebankalliansen Eika Gruppen i 2015 dokumenterte nettopp dette – det er de lokale bankene som stiller opp med lån til små og mellomstore bedrifter der hvor storbankene sier nei – eller ikke er til stede. De lokale bankene vil bære risikoen, og gjør det fordi de kjenner lokalmiljøet.
Overtok da storbanken la ned
Namdalen i Nord-Trøndelag er et typisk eksempel på hva som skjer. I 2016 valgte både DNB og Danske Bank å legge ned alle sine filialer. Grong Sparebank kjøpte Danske Banks filialer, og har nå sikret et lokalt tilbud også her, slik at innbyggerne våre og næringene våre får lokal kunnskap, lokale råd og noen som kjenner både lokalsamfunnet. Hadde vi visst at myndighetene ville straffe oss gjennom ekstra skatt på de ansatte vi overtok, hadde vi kanskje tenkt oss om igjen.
Forretningsmodellen til de lokale og menneskenære bankene er nemlig en annen enn de store nasjonale og utenlandske bankene. Lokalbankene bygger sin forretningsstrategi rundt lokalkunnskap. Det handler om å ha inngående kunnskap om bygda, hva som fungerer og hvem som bør få låne penger.
Der hvor storbankene kan effektivisere driften for å takle etterspørsel etter stadig raskere kundebehandling i storbyene, fungerer lokalbankene som lokale kompetansesentra.
Dagens nivå på arbeidsgiveravgiften har gjort det mulig for lokalbankene å ha støttetjenester i egen regi. En økt arbeidsgiveravgift gjør dette vanskeligere.
For ordens skyld – dette hjertesukket handler ikke om hvorvidt finansnæringen skal betale skatt, men om selve innretningen. En finansskatt som belønner oppsigelser fremfor ansettelser, som belønner utenlandske banker fremfor de som holder lokalsamfunnene i gang, kan umulig være gjennomtenkt. Uansett bør den endres.
Den norske finansnæringen er ikke kun en inntektskilde, den er en kilde til økt lokal verdiskapning, levende lokalsamfunn og lokale kompetansearbeidsplasser.
