NRK Meny
Kronikk

Diamanter – eller et liv i grus?

Vi har sterke og urealistiske forestillinger om diamanter og hvordan de utvinnes. Bak forestillingene ligger det et blodslit for liten gevinst – og vanlige ungdommer som drømmer om et bedre liv.

SIERRA-LEONE/ An artisanal miner pans for diamonds in the town of Koidu in eastern Sierra Leone

Dette er virkelighetens diamantproduksjon i et land som Sierra Leone, og den er en annen enn både det glamorøse bilde av diamanter og det bilde som filmen Blood Diamond gir av gale unge menn med våpen i hand, skriver seniorforsker Morten Bøås i denne kronikken. Her sees en ung arbeider som prøver å finne diamanter med en sil nær byen Koidu i Sierra Leone.

Foto: FINBARR O'REILLY / Reuters

Når ordet diamanter dukker opp, tenker man ofte enten på noe glamorøst – Hollywood, filmstjerner, modeller, vakre kvinner med flotte smykker – eller på den type konflikt som filmen Blood Diamond viste oss. Ingen av delene har spesielt mye med virkeligheten å gjøre.

Grovt sett utvinnes det diamanter fra to typer forekomster i verden, alluvial og kimberlitt. Sistnevnte befinner seg dypt under bakken, og det benyttes industriell gruvevirksomhet for å finne dem. Den andre typen er alluvialdiamanter. Disse ligger i gruslag like under overflaten, i tilknytning til elver som i århundrer har vasket grus som kan inneholde diamanter ut av fjellene og avleiret seg underveis.

Slike avleiringer er spredt over større områder og adgangen til dem er ikke lett å kontrollere. Noen ligger nær byer og tettsteder, andre langt inne i jungelen, og alt man trenger for å utvinne dem er arbeidskraft, hakker, spader, bøtter, et vaskebrett for å skille diamantene fra grusen, og ikke minst tålmodighet og en god porsjon flaks.

Disse ungdommene er ikke farlige, brutale eller kriminelle, men helt ordinær ungdom som lever under vanskelige forhold.

Morten Bøås, seniorforsker

Dette er den type diamanter vi finner i Sierra Leone. Landet som gjennom Blood Diamond og Leonardo DiCaprio ble selve definisjonen på en mineralkonflikt. Diamanter utvinnet av brutale krigsherrer og deres yngre kumpaner som er villige til å gjøre hva som helst for å berike seg. Blood Diamond var uten tvil en effektiv Hollywood-produksjon, men stemmer bildet filmen gir med situasjonen i diamantområdene i landet?

LES OGSÅ: Rå diamanter

Ungdommenes tre valg

Undertegnede har arbeidet i Sierra Leone siden midt på 1990-tallet og tilbrakt mye tid blant ungdommer som leter etter diamanter. Disse ungdommene er ikke farlige, brutale eller kriminelle, men helt ordinær ungdom som lever under vanskelige forhold. Brorparten kommer fra landsbygda, og der står de overfor tre valg.

De kan bli der de er og dyrke jorda. Da vil de ha tilgang til mat, men vil forbli like fattige som sine foreldre. De kan dra inn til byene for å lete etter arbeid, men hvis de ikke har kontakter er det lite sannsynlig at de vil finne fast betalt arbeid. Det siste valget er derfor å prøve lykken i et av diamantområdene. De aller fleste er klar over at sannsynligheten for å bli rik ikke er spesielt stor, men så lenge man leter, har man i hvert fall drømmen om et bedre liv i behold. Det er denne drømmen som trekker sierra leonisk ungdom til diamantfeltene.

FØLG DEBATTEN: NRK Ytring på Facebook.

De aller fleste er klar over at sannsynligheten for å bli rik ikke er spesielt stor, men så lenge man leter, har man i hvert fall drømmen om et bedre liv i behold.

Morten Bøås, seniorforsker

Grushauger som siles

Hvordan er dette egentlig organisert? I grove trekk foregår det må denne måten. En ungdom drar til et utvinningsområde og prøver å finne en «crewboss» som tar ham med i sitt arbeidslag. Dette arbeidslaget har en avtale med en sponsor som sørger for at de har litt til livets opphold, mens de leter. De fleste velger å motta så lite som mulig da det de har fått i støtte trekkes fra når gevinsten gjøres opp ved arbeidets slutt.

LES OGSÅ: – Én av fire norske diamanter er blodige

Når arbeidet er i gang begynner man med å fjerne jord slik at man kommer ned til gruslaget hvor man håper at det ligger diamanter. Denne grusen tas opp og fordeles i hauger av ulik størrelse og kvalitet. Det kan for eksempel være en haug for sponsoren, en for crewbossen, en for arbeiderne, og eventuelt andre (landeier, lisensinnehaver etc.). Arbeidet utføres manuelt med hakker, spader og bøtter.

Etter hvert som grushaugene vokser i størrelse så begynner man å vaske grusen med et vaskebrett som er en stor finmasket sil med en ramme av tre rundt. Nå senker alvoret seg over arbeidslaget og alle vil være til stede, også sponsoren og andre som har en interesse i de ulike haugene med grus som er stablet opp. Alle følger nøye med da ingen helt stoler på de andre.

Det man har funnet blir solgt, og man selger til dem som vil betale. Så enkelt er det.

Morten Bøås, seniorforsker
Blood Diamond

Blood Diamond var uten tvil en effektiv Hollywood-produksjon, men stemmer bildet filmen gir med situasjonen i diamantområdene i landet? Her Leonardo Dicaprio og Djimon Hounsou i en scene fra filmen.

Lite å finne

Det er ikke mye man finner, som oftest kun diamanter av lavere kvalitet som brukes i industriell produksjon, til borekroner og slikt. Disse er ikke mye verdt. Uansett: Det man har funnet blir solgt, og man selger til dem som vil betale. Så enkelt er det. Hadde man fått en god pris ved å selge gjennom offentlige kanaler, ville man gjort det. Men hvis prisen som tilbys her er dårligere, så velger man andre kanaler.

Staten har stort sett aldri gjort noe for disse menneskene. Å appellere til arbeiderne om at de skal selge gjennom offentlig godkjente kanaler for å øke statens skatteinntekter slik at den kan bruke inntektene på å utvikle landet er naivt. Folk må klare seg selv, så de synes at det får staten også gjøre. Og alle vet at de på toppen klarer seg mye bedre enn dem som står til knes i vann, leire og grus hver eneste dag.

FØLG DEBATTEN: @NRKYtring på Twitter.

Et liv i grus

Det eneste de sitter igjen med når drømmen om den store diamanten som skulle endre deres liv svinner hen, er minner om lange dager, med verkende muskler under en åpen himmel.

Morten Bøås, seniorforsker

Det er veldig få som blir rike av dette. Det blir mest grus og noen få diamanter av lavere kvalitet. Nok til å overleve, men ikke særlig mer. Det betyr også at få holder på med dette særlig lenge. Noen måneder, et år, kanskje to, men sjelden lengre. Og det eneste de sitter igjen med når drømmen om den store diamanten som skulle endre deres liv svinner hen, er minner om lange dager, med verkende muskler under en åpen himmel som enten får solen til å svi eller sender bøtter med regn over dem.

Dette er virkelighetens diamantproduksjon i et land som Sierra Leone, og den er en annen enn både det glamorøse bilde av diamanter og det bilde som Blood Diamond gir av gale unge menn med våpen i hand. Dette er vanlige ungdommer som drømmer om et bedre liv, et liv svært få av dem finner.