Dette forplikter oss

Kulene drepte. Skuddene skadet. Masseskytingen plantet først og fremst frykt.

Selv tre dager etter ugjerningen, er mye ukjent om motiv og tilregnelighet. Likevel vet vi nok om hva dette har fått av konsekvenser for helt uskyldig mennesker.

Det ligger til terrorens kjølige og ødeleggende natur at målet er å spre frykt, og at indirekte mål er vel så bevisste som direkte mål. Selv om dette strafferettslig kanskje ikke er terror, har det uansett den samme funksjonen.

Skremmende

For 50 år siden kunne politiet frihetsberøve homofile med loven i hånd. Både lørdag og mandag har ordensmakten møtt overmakten, og er ute av stand til å sikre de skeives egen fest. Som mer enn noen gang skulle være alles fest.

Det er ansvarlig. Men det er først og fremst sørgelig.

Storsamfunnets svar må selvsagt være noe annet enn å innskrenke forsamlings- og ytringsfriheten til å ta til motmæle. Minoriteten kan ikke sendes ut i regn og torden på eget ansvar for egen sikkerhet når de har det som verst.

Den skeive minoriteten trenger kringvern, ikke anbefalinger om avlysninger.

Den skeive minoriteten trenger å oppleve en uforbeholden støtte.

Ikke bare trenger de det. De fortjener det.

En liberal, demokratisk rettsstat må stå opp for sine borgere, særlig minoritetene. Aller mest minoriteter under press, utsatt for angrep.

«Jeg er trygg» meldte flere lørdag morgen.

Lørdag kveld, mandag ettermiddag og tirsdag sier Politiet «ikke nødvendigvis». Våre sikkerhetstjenester gir inntrykk av at mange av våre medborgere fortsatt er under et pågående terrorangrep. Det er skremmende å ta inn over seg.

Identiteten

Vitnesbyrdene har strømmet på de siste dagene.

De som setter ord på klumpen i magen, sorgen i hjertet og sinnet i hodet kommer med viktige skildringer av hva dette dypest sett handler om:

Kanskje det er best om jeg ikke lever? Om sånne som meg ikke finnes? Skal jeg bare leve som en annen enn den jeg er, men hva slags liv ville det vært? Hvor mange tilpasninger skal jeg gjøre i livet mitt for å ikke være «så homsete» og utsatt i offentligheten? Ikke kysse eller holde hender? Kle meg annerledes?

De skriver at de er smertelig klar over frykten, fordommene og fordømmelsen. Hele skalaen fra «jævla homo» i skolegården, et «æsj» fra forbipasserende på gata – til altså vilje og evne til å drepe.

De skriver at de er utmattede, redde og sinte, men ikke overrasket.

Alle bør spørre seg om det er sånn det skal være, og svaret bør være opplagt.

Trygghet og definisjonsmakt

Den skeive minoriteten ber først og fremst om to basale, grunnleggende ting: Trygghet og definisjonsmakt over egen situasjon. Den aller største delen av storsamfunnet er villige til å gi dem det. Selvfølgelig.

Den grunnleggende sikkerheten er én ting. Det blir tryggere å være skeiv hvis flere reiser seg mot de små kommentarene som kan få de store konsekvensene.

Innenfor demokratiets rammer er det legitime grunner og rikelig med anledninger til å diskutere rettighetskampen og den politiske dimensjonen av det skeive minoritetsmiljøet.

Flaggbruken og pride-festen handler ikke om enkeltsaker, men den enkleste saken å støtte: At alle skal ha rett til å være seg selv og å elske den de vil.

Når det er det de sier selv, burde andre holde seg for gode til å omdefinere det.

Tar man fra noen definisjonsmakten over seg selv, tar man fra dem identiteten.

Et majoritetssamfunn kan vanskelig forstå minoriteters situasjon og posisjon hvis man ikke er i stand til å lytte til dem.

Når skeive sier det er en hardere debatt i sosiale og redaksjonelle medier, må de bli trodd.

Mange forfølges for sin tro og sine meninger. Homofile fordømmes for sin grunnleggende identitet. Kjærligheten sin. Som den de er. Den mest nakne personlighet. Det er noe grunnleggende ved dette som må prege ordskifte om kjønn og legning fremover.

Religiøse ledere, særlig i konservative religiøse miljøer, har et særlig ansvar i dette ordskiftet.

Flere religioner og tolkninger av dem stammer fra en tid hvor skeive ikke hadde en plass i offentligheten. Det preget som nevnt også storsamfunnets lovgivning i vår tid. Så har det juridiske, politiske, holdninger og handlinger gjennomgått en revolusjon på få tiår. Enkelte religiøse miljøer har ikke fulgt denne utviklingen.

For mange er det grunnleggende at religionen har faste, avklarte svar på rett og galt som står seg over tid i ulike samfunn. En religion som er i utakt med sin samtid, er samtidig lite verdt som rettesnor. Derfor må ulike trossamfunn selv ta initiativet til på egne premisser å sette ord på hvordan de møter skeive medmenneskers rop om medmenneskelighet.

Det motsatte av kjærlighet, er ikke hat, men likegyldighet. Det må speiles: Hvis man mener det motsatte av hat, er det ikke nok å mene kjærlighet. Det er å aktivt slå ned på det hatet som ikke rammer deg selv.

De skeives kamp må føres av flere enn dem selv.

Det at noen hater, forplikter også alle de som støtter.