NRK Meny
Kronikk

Dette er min ADHD

Jeg har aldri klart å slappe av. Jeg sliter med å følge samtaler fordi jeg ikke klarer å filtrere bort hverken intern eller ekstern støy. ADHD er ingen tullediagnose.

Jente har sovnet på pulten.

Jeg har trodd at jeg er latere og dummere enn andre. De som klarer å lese bøker og alltid gjør ferdig leksene, og de som klarer å følge med og alltid har riktig svar, skriver kronikkforfatteren. (Illustrasjonsfoto)

Foto: Scanpix / SCANPIX

Jeg har selv opplevd utrednings- og diagnosesystemet. Både som barn og som voksen.

Første gang var i 1986, da jeg var fire år. Da ønsket barnehagen hjelp med min dårlige konsentrasjon og mitt eksplosive sinne. Jeg ble observert av BUP, Barne- og ungdomspsykiatrisk poliklinikk, og konklusjonen var at jeg var et svært aktivt barn, men at de ikke ønsket å sette diagnose så tidlig.

Dette er jeg enig i, men jeg burde ha fått en oppfølging. Det fikk jeg ikke.

Nå er jeg 34, og er i siste fase av en lang utredning. Veien hit har ikke vært enkel, men svaret er entydig, jeg har ADHD. Hvordan livet mitt ville vært om jeg og omgivelsene mine hadde visst dette tidligere er ikke godt å si, men det hadde vært enklere.

Jeg krangla da det i voksen alder ble foreslått ADHD.

På veien har jeg ikke bare møtt stigmatiseringen Gry Lunde skriver om, jeg har selv vært en del av den. Jeg krangla da det i voksen alder ble foreslått ADHD. Fordi jeg er ikke «en slik»: En som forlater plassen for å leke bajas i lysekrona og som konstant avbryter.

Alltid dårlig selvtillit

Jeg har gjort det ok på skolen og jeg har gjennomført en utdannelse. Jeg har aldri tenkt på meg selv som syk, men jeg har følt meg utenfor A4-samfunnet. Folk er jo folk, ikke alt kan eller bør diagnostiseres. Så hvorfor trenger jeg da en diagnose?

La meg fortelle om min ADHD, så dere kan lære det samme som jeg har lært. For det har, uten at jeg har klart å sette fingeren på det tidligere, gått hardt ut over livet mitt.

Jeg har hatt en god oppvekst med gode foreldre. Jeg har venner og jeg har aldri opplevd mobbing. Likevel har jeg hatt dårlig selvtillit så langt tilbake jeg kan huske, og jeg har alltid følt at jeg presterer lavere enn forventet.

Hjelpeløs uten huskeregler

Jeg har trodd at jeg er latere og dummere enn andre. De som klarer å lese bøker og alltid gjør ferdig leksene, og de som klarer å følge med og alltid har riktig svar.

Jeg har trodd at jeg er latere og dummere enn andre.

Jeg hater å forsvare kunnskapen min, fordi jeg kan finne på å si Lenin når jeg mener Mussolini og flere ganger regner jeg ut at 3 x 6=13. Jeg er hjelpeløs uten notater og huskeregler, og det som kommer ut er ofte feil, uansett hvor godt jeg har lært og forstår.

Jeg er ukonsentrert, og kan sitte i flere timer og stirre uten å lese, eventuelt begynne med andre aktiviteter uten å legge merke til det. Hjernen min roper «kan alt plutselig bli jern? ... hvorfor løy jeg om panneluggen min da jeg var fem? ... stjerne er et rart ord! stjeeerne, nei flosshatt! ... jeg må ringe mamma». Dette er også noe hjernen min gjør når jeg vil og bør sove.

Indre uro stjeler konsentrasjon

Jeg har aldri klart å slappe av. Jeg sitter i «ro», men føttene mine dirrer, og jeg fikler så mye rundt neglene mine at jeg begynner å blø. Jeg sliter med å følge samtaler fordi jeg ikke klarer å filtrere bort hverken intern eller ekstern støy.

Beskjeder fester seg ikke om jeg ikke skriver dem ned, og jeg husker ingen avtaler uten kalenderen min. Jeg forlegger ofte VISA-kort og mobil, enda jeg har et strengt regime der alt har sin faste plass.

Jeg har aldri klart å slappe av.

Det tok tid å innse hvor mye tid og krefter jeg bruker, og hvor hardt jeg kompenserte med egne verktøy og systemer som gjør det mulig for meg å fungere. Dette blir man sliten av, hver dag.

God for 5, får 3

Jeg jobber nå med omskolering fordi den kreative utdannelsen jeg valgte dessverre ikke var like rett for arbeidsmarkedet som den var for meg. Jeg har derfor bestemt meg for å fullføre en ingeniørutdannelse, og i løpet av denne veien har diagnosen blitt svært tydelig.

Jeg har jobbet meg i hjel som privatist for å forbedre snitt og få realfagskompetanse, og dette har ikke vært en god måte for meg å vise kunnskap på. Det har ikke stått på innsatsen, det vet alle som kjenner meg.

For meg viser ikke eksamen hva jeg kan, men hvor fort jeg kan.

For meg viser ikke eksamen hva jeg kan, men hvor fort jeg kan. Jeg er god nok i matte for en 5-er, men jeg har fått 3 på alle eksamener fordi alt blir kaos og jeg rekker ikke å bli ferdig. Jeg har derfor vondt av alle som nå må ha 4 eller mer i matte for å bli lærer.

Selv om motstanden min har vært tøff, og veien ikke har blitt som jeg planla, så starter jeg nå på en ingeniørbachelor, og jeg har alle intensjoner om å fullføre ... med 3 i matte.

ADHD er ingen tullediagnose

Ann Cathrin Andersen har et poeng: Det er et problem hvis man gir små barn medisiner om det ikke er siste utvei. Man må se dette i sammenheng med den normalen samfunnet har definert, både for lærer og elev. Man kan ikke legge all skyld ett sted.

Det er et mangefasettert og komplisert bilde. Du må ha erfaring som lærer for å forstå hvordan hverdagen er med mange spesialbarn og lite tid til enkeltindivider. Og du må selv ha nær kjennskap til ADHD for å skjønne at dette ikke er en tullediagnose.

Du kan ikke beskrive et menneske med fire bokstaver.

Du må også kunne historie, samfunnsøkonomi og statsvitenskap for å forstå hvorfor Norge er som det er og hvordan bevilgning av midler foregår.

Jeg har selv følt at man bruker diagnoser og ord som høysensitiv for å forklare at vi er mennesker med forskjellig følelsesliv og erfaringer, men personligheten min ble aldri bortforklart med diagnosen.

Du kan ikke beskrive et menneske med fire bokstaver, og mange har behov for, i rammene av dagens samfunn, den hjelpen medisin kan gi. Dette er en viktig debatt, men det må være større rom for nyanser.

Følg debatten: @NRKYtring på Twitter og NRK Debatt på Facebook