I dag går hundretusenvis av mexicanere ut i gatene for å protestere mot et brutalt, autoritært og korrupt statsapparat. Etter 22 000 forsvinninger, minst 130 000 drap og et uendelig antall kidnappinger, trusler og pengeutpressingssaker har de fått nok. Hendelser den siste tiden har blottlagt hvordan den politiske eliten er dypt involvert i kriminelle aktiviteter, og at «narkokrigen» er blitt et påskudd for undertrykkelse av sosiale bevegelser og politiske motstandere.
Mexico har vist at demokrati ikke kan kombineres med elitestyre og forakt for sikkerhet for marginaliserte grupper, iallfall ikke når en lukrativ narkobusiness alltid vil være en alternativ kilde til sosial mobilitet og rikdom.
Massemobiliseringene vi har sett de siste ukene, vil markere et før og etter for det mexicanske demokratiet. Det kan resultere i en ny vår eller en opptrapping av vilkårlig statlig voldsbruk.
MER OM MEXICO: Se Urix 20. november
Skutt på en søppelfylling
Foranledningen til masseprotestene er det som sannsynligvis er en massakre av 46 lærerskolestudenter i byen Iguala i den fattige, voldsherjede delstaten Guerrero. Studentene ble først beskutt av politi, som drepte tre av dem. Deretter ble 43 arrestert, bortført og senere overlevert til den kriminelle organisasjonen Guerreros Unidos.
Medlemmer av den har i avhør forklart at studentene ble skutt på en søppelfylling og deretter brent.
FØLG DEBATTEN: NRK Ytring på Facebook.
Alt pekte mot at ordføreren i byen og hans kone stod bak, og mens begge to nå er arrestert sammen med titalls politi og andre kriminelle, har guvernøren i delstaten fratrådt sin stilling. Føderale politistyrker har overtatt kontrollen i byen.
LES OGSÅ: Raser mot politiet etter forsvinningsskandale i Mexico.
Det faktum at minst 60 lik er funnet i massegraver i området rundt, foreløpig uten noen DNA-match med studentene, forteller om en utvikling der menneskeliv har fått stadig mindre verdi. Bare 2-3 prosent av alle drap i Mexico blir oppklart og fører til straffereaksjoner.
Tortur i fengslene
At politiet er involvert i kriminell aktivitet, er ingen nyhet for de fleste mexicanere. I løpet av de siste fem årene er 2543 politifolk arrestert, men alle vet det bare er toppen av isfjellet.
90 prosent av mexicanerne mener politiet er den mest korrupte av alle mexicanske institusjoner. Amnesty har vist at bruken av tortur i mexicanske fengsler har økt med 600 prosent det siste tiåret. President Felipe Calderón (2006-2012) sin beslutning om å sette 60 000 militære inn i kampen mot kartellene økte også overgrep mot sivilbefolkningen betydelig.
Det er også godt kjent at politikere er involvert. Basert på omfattende studier av mexicanske kommuner har Columbia-professoren Edgardo Buscaglia konkludert med at 72 prosent av dem er dypt infiltrert av kriminelle organisasjoner. Han har siden 2005 forutsett en statskollaps som det vi kan være vitne til i dag.
Spørsmålet er hvorfor mexicanerne og verden for øvrig ikke har reagert før.
Velsmurt statlig propagandamaskineri
Årsaken er den mexicanske statens Janus-ansikt og volden som ikke egentlig passer i noen kjent kategori. Mexico samarbeider internasjonalt om menneskerettigheter, legger til rette for utenlandsinvesteringer og har tatt lederskap i klimaforhandlinger. Det er ikke noen «mislykket stat» a la Afghanistan eller Somalia.
Historisk har den også vært blant de mer progressive i Latin-Amerika og redningen for flyktninger fra de søramerikanske diktaturene. Derfor har verden tolket voldsbølgen som en kamp mellom og mot kriminelle. Samtidig har et velsmurt statlig propagandamaskineri solgt historien om at Mexico er klar til å bli en av verdens fremvoksende økonomier, mens man effektivt har kringkastet nyheter om arresterte narkobanditter verden over.
FØLG UTVIKLINGEN I MEXICO: NRKs nyhetssenter
Når mexicanere nå ikke lenger godtar den historien, er det for det første fordi de siste månedene har åpenbart hvor dypt forankret organisert kriminalitet er i hele den politiske eliten. Mens korrupsjon historisk har vært knyttet til partiet til den nåværende presidenten Enrique Peña Nieto, som satt ved makten fra 1929-2000, er det blitt rullet opp skandaler som involverer alle de politiske partiene, nå også venstresiden. Det betyr at det ikke finnes politiske alternativer for de mange som ønsker seg et annet Mexico.
Demokratiet er en markedsplass
Samtidig er Mexico et av de få landene i Latin-Amerika som ikke har sett noen nevneverdig reduksjon i fattigdommen eller ulikheten de siste årene. Og mens støtten til demokratiet er solid i Latin-Amerika, er det bare 37 prosent av mexicanerne som mener demokratiet er bedre enn alle andre styreformer.
Årsaken er at man har vært vitne til hvordan demokratiet er blitt til en markedsplass hvor det meste kan kjøpes for penger, eller oppnås ved bruk av vold. Narkokartellene har en dominerende rolle på denne markedsplassen fordi demokratiseringen skjedde parallelt med at kartellene styrket sin posisjon i den regionale handelen med kokain og andre stoffer.
LES OGSÅ: Narkotrafikken i Mexico.
Det betyr ikke at mexicanerne som nå er ute i gatene, ikke vil ha demokrati. De vil ha et reelt demokrati som også innebærer sosial rettferdighet og rettferdighet for ofrene for overgrep. Det kan man bare oppnå ved en grunnleggende endring av politisk kultur og en bredt anlagt kamp mot straffefrihet og korrupsjon.
Lappeteppe av væpnede grupper
Hvorvidt de kommer til å oppnå det, er et annet spørsmål. Protestbevegelsen vi ser i dag, har ingen naturlige ledere utover noen modige prester fra den katolske kirken og en landskjent poet. Samtidig er Mexico et lappeteppe av væpnede grupperinger som har oppstått i selvforsvar, med en politisk agenda eller i kriminelt øyemed. Selv om demonstrasjonene i utgangspunktet er fredelige, skal det ikke mye til før voldsepisoder utvikler seg, særlig om de blir møtt med vold fra politiet.
FØLG DEBATTEN: @NRKYtring på Twitter
Det er derfor all grunn til bekymring over situasjonen i Mexico i dag. Det sivile samfunnet trenger støtte utenfra for å lykkes i å fremtvinge grunnleggende reformer.
Europaparlamentet kom denne uka med en sterk fordømmelse av det som har skjedd, og krav om styrket menneskerettighetssamarbeid med Mexico. Noe slikt bør også norske myndigheter gjøre. Bare ved press både nedenfra og utenfra kan man begynne det møysommelige arbeidet med å bygge opp igjen tilliten mellom det mexicanske samfunnet og dets myndigheter.
