NRK Meny
Kronikk

Dette er ditt liv

Jeg kan godt være personlig, men helt privat blir jeg ikke på Facebook.

Facebook

Facebook fyller ti år i dag. Mediejournalist Martin Huseby Jensen har et ambivalent forhold til nettsamfunnet.

Foto: KAREN BLEIER / Afp

Ok. Jeg må få det unnagjort: For nesten seks år siden slettet jeg kontoen på Facebook og hoppet av skipet. Jeg var ikke den eneste, men jeg valgte å skrive en kommentar om det. Det var overilt.

LES KOMMENTAREN FRA 2008: «Jeg klarte ikke mer» (NA24)

Jeg hadde jeg to år hvor jeg levde godt uten Facebook. Det er noe jeg anbefaler de fleste. Litt som å ta seg fri fra TV. Både Facebook og TV krever skjerm, og begge er sterkt vanedannende. Og mens stuen møbleres etter fjernsynets plassering, møblerer vi livet etter nyhetsstrømmen på Facebook. Mer om det litt senere.

Mye tid på Facebook

Det er fire år siden jeg åpent profilen min igjen- Siden har jeg ikke sett meg tilbake. Skal vi tro nyhetsmagasinet Time har jeg siden 20. april 2010 publisert 3648 poster på min profil. Og jeg har brukt 13 timer og 7 minutter i det sosiale nettsamfunnet siden da. Dette er nok en sannhet med visse modifikasjoner.

Anslaget tar ikke innover seg all den tiden jeg bruker på å chatte eller bare se på hva vennene mine deler.

Martin Huseby Jensen

Gjennom arbeidsplassen min administrerer jeg to sider på Facebook, nettsamfunnet som om ikke lang tid har flere «innbyggere» enn Kina. Dermed poster jeg langt mer enn Times anslår og tidsoverslaget tar ikke innover seg all den tiden jeg bruker på å chatte eller bare se på hva vennene mine deler.

LES OGSÅ: Ti år med offentlig priivatliv
LES OGSÅ: Fra skoledagbok til verdensdominans
LES OGSÅ: Nå tar Facebook over livet ditt

Innreder og innretter etter FB

Og da er vi inne på dette med å møblere livet sitt. Mye har skjedd siden Dagbladet en vakker vårdag i 2007 skrev om kjendisenes nettverk på Facebook. Det synes som om vi er blitt «flinkere» til å sortere bort de virkelig private tingene fra nyhetsstrømmen vår. Visst er det fortsatt de som poster alt de tenker og gjør, og gjerne ukritisk, men de er ikke flertallet. Du kjenner dem igjen. De fleste av oss har dem i vennekretsen. Noen ganger skulle vi ønske det var en pute vi kunne begrave ansiktet i når de legger ut en flau oppdatering.

Noen ganger skulle vi ønske det var en pute vi kunne begrave ansiktet i.

Martin Huseby Jensen

Og la oss ikke glemme dem som forteller om absolutt alt som skjer i livet deres. Hva de spiser, hvor mye de trener, hvilke fester de har vært på eller hvordan barna deres har det. Etter min smak blir det for privat å poste at guttungen har magesjau. Dessuten er det uinteressant. Men vi gjør det vi må for å få respons.

FØLG DEBATTEN: Ytring hos bursdagsbarnet

Grenser for delt glede

Da sønnen min kom til verden for litt over ett år siden delte vi gleden med våre venner på Facebook. Og vi gledet oss stort over alle lykkønskningene. Vi var personlige og fortalte at han var kommet til verden, men vi var ikke private og holdt igjen at han var lagt inn på intensiven bare noen timer gammel.

Derfor ble det også litt rart da et par av våre venner gratulerte oss med den lille før vi i det hele tatt hadde fått fortelle om det selv. Det var tross alt vi som skulle avgjøre hvor og når «møblene» skulle plasseres.

Selv om det er mitt liv det liksom deles av, er det ungen min sitt liv som lagres.

Martin Huseby Jensen

Jo da, jeg kan godt dele med mine venner at guttungen synes det er ålreit å stå opp 05.20 en lørdag morgen, men det holder der. Jeg er restriktiv med å publisere bilder av ham. Og har gjort det klart for slekta at vi vil vite om de legger ut bilder av ham. I tillegg til at jeg sier ifra når de får bilder de ikke skal publisere.

For selv om det er mitt liv det liksom deles av, er det hans liv som lagres. Det er jo ikke sikkert at han som tenåring – altså et stykke ut i evigheten – vil bli like begeistret over bildene og anekdotene jeg har delt om ham.

Utsikter til et langt liv

I det tiende leveåret er ikke Facebook særlig privat lenger. Det er gøy å søke opp gamle venner fra folkehøyskolen, eller universitetet. Kanskje han jeg lekte med i gata da jeg var liten. Det er nostalgisk, men vi er jo ikke venner lenger. Ikke nære venner i hvert fall. Dessuten er flere av vennene mine bransjekolleger. Folk jeg kanskje møter en gang i året. Da setter grensene seg naturlig selv.

Samtidig er nettsamfunnet et ideelt sted å finne støtte, enten det handler om personlige anliggender eller saker en brenner for. Dette, og gleden over å få utallige likes på bursdagen, gir Facebook utsikter til et langt liv.

Gratulerer med dagen, Facebook! Jeg tilbringer sikkert altfor mye tid på sidene dine, men jeg kan ikke love at det blir noe mindre de neste ti årene.